Reform 98
- idahsandven
- for 2 døgn siden
- 5 min lesing
Det finnes ingen reform 98 i Norge sier du? Neida, men i livet mitt finnes den. Noe som endret meg, et skifte. Da jeg gikk i femte klasse skjedde det noe i klasserommet som hadde betydning for livet mitt.
Jeg gikk på Korta skole, hadde hoppet over 4.klasse som et resultat av reform 97 og innføringen av 10 års grunnskole. Klasseforstanderen min, ja det var det det het, og jeg kommer stadig i skade for å kalle kolleger det, på samme måte som jeg sier gym. I dag har vi selvfølgelig kontaktlærer og kroppsøving, men det er ikke poenget.
Klasseforstanderen min som vi fikk rett ut av ovnen på lærerskolen, hadde fulgt oss alle årene oppover. Jeg kan ikke si at jeg har mange tydelige minner fra skolehverdagen som barn. Jeg husker pultene med forskjellige fargekoder nederst på føttene og at jeg alltid hadde den høyeste pulten i klassen, den svarte. Jeg hadde nok ikke den da jeg begynte i 1.klasse, men det er slik jeg husker det. Jeg var, og følte meg størst. Det ble etablert som en sannhet for meg. Du er større enn de andre. Dette er ikke en trist historie om spiseforstyrrelser fra en alt for ung alder. Nei, i 1.klasse var det å være stor, noe jeg var stolt av. Et hode høyere enn de andre, lengre bein, lengre armer. Jeg opplevde det som et fortrinn, og det var det kanskje også. Men jeg har begynt å tenke på hva de med pulten som var rød nederst opplevde. De som var små.
Jeg kan ikke huske så mye av det vi lærte, men det har sikkert lagret seg et sted i mappen for “allmennkunnskap” som ligger så godt gjemt blant alle de andre mappene i hodet at det er vanskelig å dra den fram. Jeg kan likevel huske at vi begynte med bokstaven “I i” som jo var min bokstav. I for Ida. Jeg lurer på om allerede det kan ha vært en nøkkel til skoleglede? Min bokstav var viktig, altså var jeg viktig på dette stedet. Jeg har ikke gjort noen randomiserte studier på dette, men jeg ville ikke være overrasket om det hadde en verdi.
Det er kanskje ikke så rart at jeg har begynt å mimre mer over egen skolehverdag nå som jeg har barneskole og undervisning på matpakka daglig. De pompøse ordene om at lærere redder liv, lærere kan gjøre den store forskjellen for et barn, du som lærer er en svært viktig person i barnas liv, alt det kan føles overveldende og ikke så rent lite skummelt. Hvordan i alle dager skal jeg klare å leve opp til forventningene om hva læreren skal utrette. Noen klasser er jeg inne i 2 timer i uka, andre har jeg 4, men det er maks antall timer av hva jeg har i en og samme klasse i løpet av en uke. Det er rundt 24 elever i rommet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å se hver enkelt og gjøre en forskjell for de barna? Og hva er det som gjør en forskjell? Det er også utrolig vanskelig å vite.
Som sagt er det ikke mye fra min skolehverdag som sitter igjen. Jeg husker bokvaken fordi det var spennende å overnatte på skolen og vi fikk popcorn i klasserommet. Jeg husker at vi fikk diplomer for å lese. Far hjalp meg å henge diplomene på veggen på rommet mitt. De var en anerkjent prestasjon. Jeg husker at mor og min bestevenninnes mamma var foreldrekontakter og at det var både veldig pinlig, men veldig stas samtidig. Det var også noe som fikk meg til å føle meg viktig. Det var en bekreftelse på at mor syntes skolen, meg og vennene mine var viktige, og jeg hadde nok en idé om at mor var valgt av skolen til å ha denne rollen. I ettertid forstår jeg at mest sannsynlig satt alle andre foreldre på hendene sine mens min mor sa ja til ansvar som hun har gjort i alle settinger både før og siden hun som 18 åring ikke hadde annet valg enn å ta ansvar for meg som meldte min ankomst på et tidligere tidspunkt i livet hennes enn noen skulle ønske. Ansvarsfølelse går som kjent i arv og jeg elsket det da jeg fikk elevrådsrollen og igjen fikk bekreftelse av å være viktig på skolen min.
Hendelsen i klasserommet i 5.klasse er likevel en av de mest klare for meg. Det var en norsktime i 1998. Vi hadde hatt skrivelekse, jeg kan ikke huske konkret hva oppgaven var, jeg kan bare huske at jeg skrev. Jeg hadde skrevet 6 sider med fortelling, for hånd. Med løkkeskrift. Jeg kan huske at jeg satt omtrent midt i klasserommet, Kjersti, læreren sto ved siden av pulten min med skriveboka mi og leste det jeg hadde skrevet. Hun beveget seg litt rundt i klasserommet mens hun leste, skumpet litt borti andre pulter innimellom, men lot seg ikke stoppe av det. Hun leste den 6 sider lange stilen min som var historien om Titanic og nærmest identisk historien som året før var filmatisert, men som jeg nettopp hadde fått lov av mor og far til å se. Det var, sett i ettertid, på ingen som helst måte en fantastisk historie jeg hadde skrevet. Men jeg hadde skrevet og fullført med begynnelse, midtdel og slutt med mine egne ord. De andre i klassen var satt ut av at det gikk ann å skrive så langt. Hvordan gadd jeg det? Jeg hadde nok en tidlig indre skrivedriv. Men det som endret seg den dagen i klasserommet da den fortsatt relativt ferske læreren min leste den høyt for andre, var en følelse. Følelsen av at min tekst var god nok. Min tekst var noe andre skulle få høre og kunne ha glede av å lytte til. Og igjen, anerkjennelsen fra læreren. Det er ikke det faglige innholdet, oppgavene eller ordene læreren min har sagt i klasserommet som sitter igjen i meg. Det er følelsen hun gav meg. Og her sitter jeg og skriver ting som jeg tenker at andre har interesse av å lese. Hvis jeg kan bidra til at barn tenker at de har noe å bidra med her i verden, ja da skal jeg være veldig fornøyd.
Nå er vi heldigvis ikke alle lærere, og kanskje skal jeg heller ikke være det resten av livet, men jeg vil rette oppmerksomheten mot alle de små tingene som kan løfte noen opp eller trykke dem ned. Og, ja livet er fullt av tilfeldigheter som kan gjøre at vi lykkes eller ikke, men at vi skal være rause og gjøre vårt beste for å gi andre, spesielt barn, følelsen av tilhørighet, av å være viktige, av å være store nok og gode nok. Det er noe jeg er så heldig å få øve på hver eneste dag.
Jeg avslutter med et sitat av Hans Børli som jeg sikkert har brukt før, men det er en av mine favoritter og noe jeg håper vi alle kan øve på.
Comments