Vær så god, julestemning!

Jeg må innrømme at det var en litt overraskende forespørsel å få. “Kan du prate litt på julekonserten min slik at folk kommer i julestemning?” 

Det er lite som er så skummelt som å gjøre ting man ikke har gjort før. Av en eller annen grunn så utsetter jeg med for det igjen og igjen. Den sårbare tilstanden av å være helt fersk, ny, ukjent, ikke best. For det kan man ikke være når man aldri har gjort noe før. 

Denne gangen var det lesing. Eller lese, det har jeg strengt tatt gjort før. Foran mange også. Jeg har stått på talerstolen på julaften i kirka og lest juleevangeliet, jeg leser ofte høyt for 20-30 elever og jeg har ved en sjelden anledning holdt taler til noen. Denne gangen skulle jeg bare presentere meg og mitt. Og bestillingen var at folk skulle komme i julestemning. 

Dette var en julekonsert med englesang i en ombygd stall med hjemmelagd julepynt av granbar, hundrevis av lys, fyr i peisen og servering av gløgg til publikum. Som om ikke det var nok, det var i Julebygda. Det var vanskelig å skulle toppe den julestemninga. Men nå er det en gang slik at jeg har ei dialekt som minner om Alf Prøysen sin. Jeg kommer faktisk fra rett på andre siden av Mjøsbrua, fra Toten. Prøysen var fra Hedmarken, jeg fra gamle Oppland. Men slike detaljer er de visst ikke så opptatt av her nord for Skjævelandsbrua. 

Jeg har bodd såpass lenge i Sandnes at dialekten min har blitt nokså avslepen. Så når den en gang i blant sniker seg gjennom med tjukke l’er breie dialektord så syntes visst folk det er grævla koselig. For meg så er dialekta mi en sånn all year round-greie og jeg har ikke reflektert så mye over at jeg kan gi julestemning. 

Men det er nå en gang slik at Alf Prøysen sine julesanger og julefortellinger har gjort dialekta julete. Selv om Prøysen har skrevet om både Jørgen Hattemaker og steinrøysa ned i bakken, så er det en viss snekker Andersen, julekveldvisa, mus som danser rundt en støvvel og ei bygd som har glømt at det er jul, som har satt de djupeste spora i snøen og blitt en del av den norske julestemninga. 

Denne julestemninga som vi leter etter år etter år. Den er jo ikke lik for oss alle. Du har din og jeg har min. Å det er et yndet diskusjonstema: når er det på tide å dra fram julestemninga? Du kan si det slik at de som var på denne julekonserten, for dem var det ingen vei tilbake. 

For jeg og den nydelige og dyktige artisten, Anne Marthe, vi er litt som Snekker Andersen og julenissen. Dere kjenner historien? Andersen og nissen kræsjer på kjelken og så bytter de plass på julekvelden. Andersen går til nisseungene og spikker de fineste gaver og lager snurrebass og dokkeseng og sleiv til nissemora. Så går julenissen til snekkeren sine unger og deler ut presanger der. 

Så vi byttet plass. Jeg leste litt for Anne Marthe sitt publikum, og hun sang for familien min. 

Og publikumet på julekonserten de så for seg dompappen i juleneket og aking på spark og kjelke mellom snøkledde grantrær i bygder med tømmerstuer. Og de så for seg ei romjulstid med fyr på peisen, lukta av klementiner og pepperkaker og røde lys som brenn i en messingstake. De så for seg unger som gikk julebukk i alt for store sko. Og de så for seg koselige bestemødre som byr på kaffe og krumkake og som synger om jordmor Matja som bor rett under stjerna som blinker. 

Å jeg, jeg gikk på julekonsert med Anne Marthe og de nydelige kordamene hennes. Og ingen som var på den konserten kommer til å glemme at det snart er jul, for den julestemninga som var der inne den la seg over oss som når du var liten og noen pakket deg inn i ett varmt ullpledd og den varmet oss innefra som en god kopp med kakao. 

Så snødde det mer og mer. Og snart var alle sporene etter snekker Andersen og julenissen helt borte.  

Takk for meg, I'll be here all year!

Meg, i Løa på Lea i Julebygda, som prøver å toppe julestemninga med å prate bredt.