Julekula

Se for deg den fineste julekula du har. For meg er det en i glass, med gullmønster på, og under den henger en liten krystall. Kula har fått et langt gullbånd og jeg pleier å la den få henge i et vindu, ikke på treet. Den henger helt for seg selv og skinner, på kjøkkenet, der vi er mest, og slik at vi kan se på den ofte. Ikke bare er kula vakker, den har også med seg minner. Jeg kjøpte den i Paris, mens vi bodde der. Jeg var på julehandling, hadde tatt metroen til Opera og vandret opp Boulevard Hausmann for å kikke i de magiske utstillingsvinduene til Galeries Lafayette.

Hvis du ikke har vært på Lafayette bør det være på lista di til neste Parisbesøk. (og du kan google bilder av det nå) Det er ikke et hvilket som helst kjøpesenter. Det er en opplevelse, spesielt før jul. I midten står det et sju etasjer høyt juletre som strekker seg opp mot den store glasskuppelen i art nouveau-stil som gjør bygget så ikonisk. De eksklusive butikkene ligger fordelt på balkongene oppover. Balkonger i hvitt og gull, som på et teater. Utstillinger som får deg til å føle at du er på et museum og ser på julekunst. I 7. etasje finner du også en café med takterasse. Der kan du sitte under varmelamper og drikke varm sjokolade med utsikt til operaen og Palais Garnier.  

Denne førjulsdagen i 2013, den første jula vår i Paris, men det var noe helt annet som tok oppmerksomheten min enn juleutstillingene. Jeg var kvalm. Noe så innmari kvalm. Det var ikke bare meteroturen og det at jeg var kledd for norsk vinter. Inne i meg vokste noe fint, ikke helt i jomfru Maria-stil, men likevel, et barn. Det skulle ikke komme før i august, men allerede i desember var jeg klar for at den ventetida skulle være over. Men når jeg først bodde i Paris kunne jeg ikke la dagene gå fra meg. Julegaver skulle kjøpes og jeg overvurderte min egen form voldsomt. Som en ekstra spenning hadde jeg mor på besøk.

Jeg var noe sånt som 4 uker på vei og hadde på ingen som helst måte tenkt å avsløre dette for mor. Hun skulle få den gleden i julegave. Jeg visste at mor og far var helt sprekkferdige til å bli besteforeldre. Uka før hadde jeg kjøpt en Teslabody til far som skulle pakkes inn og han skulle åpne den på julaften og forstå at noe skulle komme som skulle passe inn i den lille bodyen. Dette var en annen tid der Tesla var nytt og hot og far var av de første i Norge som hadde anskaffet seg dette råskinnet av en elbil og jeg visste at Tesla + barnebarn ville være den perfekte gaven. 

Så der gikk jeg med mor på juleshopping i verdens vakreste by. Svettet og svelget og forsøkte å late som ingenting og snakke om alt annet og ikke avsløre hemmeligheten min. I dag tenker jeg tilbake på det som helt fullstendig tullete. Jeg skulle bare sagt det. Gleden hadde ikke vært noe mindre om de fikk vite det før. Tvert i mot, da kunne vi gått og sett på babyting og gledet oss og mor kunne hjulpet meg. Men jeg skulle på taket og vise mor den fine utsikten og vi skulle drikke varm sjokolade. Jeg kan huske at jeg måtte bestille meg en croque monsieur ved siden av, et ostesmørbrød, noe salt som kunne døyve kvalmen av baby og sjokolade. 

I 6.etasje av la fayette lå en julekulebutikk. Og det var her det skjedde. Jeg fant den vakreste kula. En jeg aldri hadde sett maken til. Enkel, men elegant og spesiell på en gang. Jeg plukket den opp og kjente at den var skjør. Jeg kunne enkelt klemt den i stykker om jeg bare la litt trykk på fingrene. Gullmønsteret lå utenpå som en ru kontrast til det glatte glasset. Jeg husker ikke hvor mye den kostet, men jeg husker at det var litt mer enn jeg tenkte en julekule burde koste, men at den var verdt det. Så jeg stilte meg i køen for å betale. Jeg kan huske at det var lang kø, eller kanskje var det kvalmen som gjorde den ekstra lang. Plutselig kom en dame opp på siden av meg og passerte meg og jeg la merke til at de andre i køen bare slapp henne foran seg og helt fram til kassen. I alle dager! Så åpenbar sniking? Var hun en kjendis, eller hva var dette? Ingen av de andre i køen virket sure eller gjorde et stort nummer ut av det. Noe som jo er litt ulikt parisere. I det damen har betalt og snur seg ser jeg at hun har en stor bulende mage, stikkende ut fra kåpen. Og dette skulle jeg få kjennskap til senere i mitt Parisopphold, at synlig gravide kvinner, de kommer først i køen. Jeg hadde dessverre bare et lite glitterkorn inni meg som ingen andre enn brekningsrefleksen min kjente til. 

Han som var mindre en julekula da den ble kjøpt har fått større hender enn meg.

I det jeg i år finner fram denne julekula kommer alle disse minnene tilbake. Opplevelsene i Paris, alle smakene og luktene der. Besøk av mor, graviditeten, gleden av å selv få bli mor, den første jula med barn og tradisjonene jeg prøver å skape for min egen familie. Juletida føles skjør som en julekule. Som om bare et lite trykk fra noe vondt kan knuse det hele og ødelegge det vakre. Kanskje er det derfor vi holder så fast på tradisjonene, det er de som holder oss sammen, det er i disse at minnene ligger. Pass på at du ikke holder så hardt fast at de knuser.

Finn flere tradisjoner, nye, som passer inn i ditt liv. Kanskje rekker du ikke lenger å se det samme på tv for nå er det du som står og lager middagen. Og du får ikke lenger julesokk, for det er du som lager de til andre. Se noe julete en annen dag, finn en krok og spis en marsipangris i fred. Lag plass til flere julekuler, så blir jula litt mindre sårbar. Heng opp den hjemmelagde kula og den som ikke er så perfekt, heng opp den som kanskje ikke er helt din stil, men som du har fått den av en venn. Jeg lar juletreet mitt flomme over av julekuler, som minner og tradisjoner. Og når jula er over så pakker jeg dem godt inn og gjemmer på dem i mitt hjerte.  

Juletreet vårt er fullt av kuler og minner. Jeg like spesielt denne skjeve engelen laget av en bokside av minstemann i familien.

"Livet jobber på spreng i julen. Kaster oss inn i et hav av minner, lukter og følelser. Det er derfor den er så deilig. Og så vond". Kathrine Aspaas