Å lese er å leve

Jeg ser rundt meg i rommet. Jeg er 15 år eldre enn mange her. De har nettopp fullført videregående og begynt på lærerstudiet. Jeg er 35 år, har 2 barn, har reist 5 år utenlands, har studert 5 år på UiS tidligere, har studiepoeng i fransk og historie, har jobbet med folk i kriser og vært i kriser selv. Nå sitter jeg her gjennom et meget aktivt valg med en drøm om å kunne undervise i norsk og å lære meg mer om litteratur og språket vårt som jeg så gjerne vil bruke mer gjennom egen skriving.

Å bli lærer er naturligvis ikke gjort i en fei. Skal du undervise i ungdomsskole og videregående må du ha en mastergrad (det har jeg heldigvis), du må ha 60 studiepoeng i et undervisningsfag og du må ha pedagogikk. 60 studiepoeng tar strengt tatt 1 år å ta, det samme gjør pedagogikken. Fulltid. 2 år uten lønn. Det er ikke så kult når du har hus og heim og unger. Så da prøver jeg å finne ut om jeg kan klare dette over tid. Ha litt perspektiv. Jobbe deltid, studere deltid. Vi overvurderer hva vi skal få til på ett år, men undervurderer hva vi kan klare på 3 år, har jeg lært. Ikke være så utålmodig. (Dette har vi snakket om før, Ida)

MEN LIVET ER SÅ KORT! roper noe inni meg. Ja, men du kan også leve lenge hvisker en mild stemme. Du er mest sannsynlig ikke halvveis. Og tro meg, du skal få utrettet mer de siste 20 enn du gjorde de første 20. Og så var det den prosessen da. Og kose seg med at man er underveis. Både Ibsen og Andersen har helt nydelig sitater om reisen, som jeg mener er en metafor for livet.

«Å reise er å leve», H.C.Andersen.

Altså er det ikke noe mål, men bare å være på reisen.

Utvikle seg. Og Ibsen:

«Kan hende jeg seiler min skute på grunn; men så er det dog deilig å fare!» Altså er det ikke en gang sikkert at det går bra. Kan hende det går på grunn, men det er verdt det, fordi det er så fint å være underveis.

Jeg vil bli lærer for å kunne gjøre en forskjell for noen. Er det en flåsete klisje? Er det å ha høye tanker om seg selv? Men hvis ikke jeg skal ha høye tanker om meg, hvem skal vel da ha det? Hva er i det hele tatt vitsen med vår tid på jorden hvis vi ikke skal gjøre noe bra og etterlate noe i andre?

Jeg vil gjerne se noen som ikke blir sett, inspirere noen som trenger å finne sin vei. Vise at livet ikke er en strak vei, men at de fleste av oss går litt hit og litt dit og så har vi muligheten til å ta veivalg underveis som vi ofte gjør litt ubevisst. Jeg vil hjelpe folk å bli mer bevisst og være tilstede i det de leser, se det for seg, forstå det, kanskje putte sine egne erfaringer inn i det.

En av mine favorittbilder av meg selv. Et speilbilde i vinduet der jeg sitter i Sør-Korea og lar solen brune ryggen mens jeg leser "Kunsten å høre hjerteslag".

Kan man gjøre en forskjell for ungdom ved å undervise i norsk, spør du? Det tørreste mest forhatte faget av mange. Bare delt førsteplass med matte. Enten hater du norsk eller matte, eller begge deler. Det er i hvertfall imaget til mange ungdommer jeg har møtt. Jeg hatet naturligvis ikke norsk, men var definitivt den som uffet meg høylytt i mattetimene.

Dikttolkning blir av mange dratt fram som selve «døden» over norsk litteraturglede. Da har du ikke gjort det rett, spør du meg. Å lese gamle dikt, slå opp bilder av dyrene, naturen, plantene og stedene det fortelles om. Å kunne lage seg indre bilder av steder man kanskje aldri har vært, men ved å lese kan man kjenne lukten av tørr mose, en sterk kopp kaffe, høre lyden av svarttrosten og kjenne en mild sommerbris mot kinnet. Det å sette seg inn i tiden det er skrevet i, hva opptok menneskene på den tiden, hvordan så de på kvinner, hva tenkte de om sex, hva drømte de om og hva fryktet de?

Gjennom å lære å forstå og tolke tekst kan vi også lære å tolke og forstå oss selv. Det tror jeg faktisk. Diktanalyser og teksttolkning er ikke tullete og ubrukelig, det lærer oss om historie, om psykologi og mennesket som har skrevet teksten. Forskjellen på det du tolker, og det jeg tolker forteller noe om oss. Vår historie og hva vi har i bagasjen gjør at vi ser på tekster med ulike briller. Og ved å lære oss å bruke forskjellige briller selv, kan vi forstå uenighet og se hvorfor misforståelser og konflikt kan oppstå.

Hvilket privilegium det er å kunne å lese! Å kunne lære. Det finnes bøker om ALT. Fakta, fiksjon, ren underholdning og fysiske lover. Alle interesser du har finnes det noen som har skrevet om. Med stor sannsynlighet. Og så finnes det dårlig og gode bøker og litteratur. Men det fine er at det finnes noen som har lest mer enn andre og de kan gi deg gode råd. De på biblioteket for eksempel. Eller norsklærere. Og kanskje du kan dele noe bra du har lest med andre? Gjerne med meg.

Nå har jeg kommet til min ultimate litteraturutfordring. Nynorsk. Jeg skal ha en eksamen på nynorsk i vår. For meg er nynorsk et vakkert, poetisk språk. Jeg kan gjerne lese det, og det klinger så fint. Det betyr ikke at jeg behersker det skriftlig. Så nå har jeg gjort noen grep i mitt dagligliv for å få inn mest mulig nynorsk; jeg har lånt nynorske barnebøker slik at jeg leser nynorsk høyt på senga om kvelden for ungene. Jeg lytter til nynorske lydbøker, tar notater på nynorsk i timene. Jeg burde strengt tatt skrevet denne teksten på nynorsk. Men det ville sett så ironisk ut. Kanskje neste gang.

"Jeg husker den dagen jeg kunne lese. Det har jeg aldri glemt. Jeg satt på gulvet ved siden av bokhyllen, og så kunne jeg lese. Det betød at jeg kunne velge selv." Anne-Cath Vestly