Høst på hytta og Disneystemning

Jeg har overlevd! Ingen innbruddstyver, ingen ulver, ingen øksemorder som kom roende fra den andre siden av vannet gjennom tåka, ingen har tent på hytta for å drepe meg i søvne.

Det er helt vannvittig hvordan fantasien min setter i gang når jeg er alene. Hvorfor jeg tror at noen vil meg til livs er kanskje en studie. Men så gjør jeg det likevel. Låser døra, sjekker alle vinduer. Lar vær å se ut i natten der jeg vet at HVIS det skulle være noen som vil så kan de utmerket godt se meg her inne i lyset selv om jeg ikke ser noe som helst ut. 

Men det har blitt morgen og jeg lever. Det er så stille at jeg hører fuktigheten som renner fra torvtaket og ned i takrennene, selv om det er lenge siden det regnet. 

Gjennom de smårutete vinduene ser jeg vannet med et silketynt lag med tåke som ennå ikke har letnet helt. Bak vannet ligger åsen. Den gula bjørka står som lubne dotter innimellom de grønne bartrærne. Et par skyer henger over den trekledde åsen. Skyene har en farge som ikke passer med fargepaletten til plantene ute. Svak rosa og lilla mot en pastellblå himmel. Åsen som er irrgrønn og gul, som flammene på vedovnen inne i tømmerhytta. 

Så treffer solen åssiden og det gule og grønne blir enda sterkere. Pastellfargene løses opp og himmelen blir klar blå.

En gåseflokk fly sørover. Først hører jeg bare lyden. Den karakteristiske kvekkingen som kan høres ut som om noe fra en tegnefilm. Så ser jeg dem. Høyt, høyt oppe. En helt tydelig sort pil på vei vekk fra alt som kan minne om høst og kulde. Plutselig blir pilen uryddig i front og jeg antar at de bytter plass. Det er virkelig ett av naturens mange underverker denne migreringen, hvordan de finner fram, samarbeider bedre enn et stafettlag i OL for å komme seg dit de finner mat og varme gjennom vinteren. Jeg lurer på om hele flokken vil komme fram og hjem igjen. Hvor er egentlig hjem for dem?

Jeg blir distrahert i mine dype tanker om trekkfugler av alle småfuglene som kommer for frokost etter at jeg gikk ut med en neve havregryn. Jeg har ikke særlig peiling på småfugler. Ikke store fugler heller for den saks skyld. Men det er rart hva man kan få interesse for bare man blir oppmerksom på det. Og med fars fuglebok lett tilgjengelig finner jeg fram til de jeg er usikre på. 

Der kom han med det karakteristiske røde brystet som julekort og bildebøker og har gjort til allemannseie. Men dompappen er ikke bare på besøk i fuglenek om vinteren. Her sitter den rett foran meg og i stedet for gyllent nek er det den gule bjørka som er bakgrunnen. Blåmeis og kjøttmeisen er lett å blande, syntes jeg. Men nå har jeg lært meg at kjøttmeisen har svart badehette. Og blåmeisen er betydelig mindre. Den er blå på hodet, og den lille sorte streken rett over øye gjør at det ser ut som den har en liten bandittmaske på seg. Den jeg måtte slå opp var en bokfink. Jeg ser nøye på den og bestemmer meg for at den skal jeg huske. 

En nøtteskrike lander på bakken, den har far akkurat lært meg. Stjerten minner veldig om ei skjære, men resten av drakten skiller den fra søskenbarnet i smoking. Nøtteskrika er mer eksotisk. Med sitt rødlige hode, og det lille blåe feltet bakerst på vingene. 

En kjøttmeis sitter rett utenfor vinduet og det er som om den kikker inn på meg. Jeg aner ikke hvor langt fugler kan se. Den er nydelig med det gule brystet, avdelt av en sort stripe. På brettet sitter en liten blåmeis, en spettmeis henger opp ned på bjørkestammen.

En flokk med troster har landet på den duggvåte plenen. De hopper rundt med lave nebb på jakt etter noe godsaker fra jordas indre. De er også litt annerledes enn de jeg kjenner og blar meg fram til at det er rødvinge trost. Flaggspetten titter også innom. Kråka roper høyest. 

Jeg har tydeligvis blitt ei gammel dame som finner glede i å se på fuglene på brettet. Men hva gjør vel det? Det er lite som gjør meg mer fornøyd med livet enn oppmerksomhet. Etter en natt og noen våkne timer på hytta helt alene har jeg fått tid til å legge skikkelig merke til hvor vakker naturen rundt meg er. Fargene på trærne er annerledes i vest. Vi har ikke de samme solrike og kalde periodene som gjør at fargene kommer like sterkt fram. 

I det jeg kjører hjemover fra hytta, legger jeg merke til at den gule midtstripa har akkurat samme farge som bjørkeløvet. Lydsporet til en av mine favoritt-Disneyfilmer, Pocahontas, spilles av i hodet mitt og blir dermed lydsporet til årets høstferie:

Du tror du eier jorden som du trår på

Med døde ting du tar i kongens navn

Men jeg vet at hvert tre og hvert et vesen

Har et liv, har en mening, er til gagn

Du tror du er et menneske som andre

Som ligner og som tenker slik som deg

Men hvis du følger faret til en fremmed

Ser du ting du aldri så før på din vei

Har du noen gang hørt ulver hyle natten lang?

Sett gaupen smile i sitt stjernespill?

Kan du synge alle tonene i fjellet?

Kan du male alle farger i en vind?

Kan du male alle farger i en vind?

Kom, løp langs skjulte stier mellom trærne

Og smak på søte skogsbær på din ferd

Kom rull deg rundt i all naturens rikdom

Og spar meg, ikke spør hva den er verdt

For elvevann og regn er mine brødre

Med hegre og med oter er jeg venn

Og vi er nært forbundet med hverandre

I en sirkel, i en ring som går igjen

Hvor høyt blir et Sycamoretre?

Hvis du feller det, får du aldri se

Du får aldri høre ulver hyle natten lang

For selv om det er hvit hud på ditt kinn

Så må du synge alle tonene i fjellet

Du må male alle farger i en vind

Du kan eie alt du vil

Det er intet verdt inntil

Du kan male alle farger i en vind