Håpet er ute

Jeg sender ungene ut døra. Ute er det fire minusgrader og frost på bakken.  Det er fyr på peisen, kaffemaskina er påskrudd og det har kommet nye episoder i leseklubben på NRK. Alt ligger til rette for en skikkelig innemorgen. Mens jeg venter på at kaffen renner ned i koppen ser jeg ut gjennom vinduet. Himmelen er helt skyfri, fortsatt mørk, men med en lys stripe i horisonten. Jeg ser på Garminklokka mi som sier at soloppgang er 08.35. Det er om 30 minutter. Jeg heller den nylagde kaffen på en termokopp, drar på meg vintertightsen, ulltrøye og terrengsko. Denne morgenen er for fin til ikke å komme seg til fjells. 

Når du er så heldig å ha en dag fri midt i uka og dagen byr på solskinn, ingen planer og et fjellområde som er lett tilgjengelig, da er det bare å hive seg i bilen. 

I det jeg kjører ned mot sentrum og sjøen, blir himmelen mindre klar. Tåka ligger tykk nede ved fjorden. Et stort område av byen er helt tåkelagt og ingenting som kan minne om en nydelig vinterdag. Jeg kjører videre med usikkerhet om det kanskje ikke blir så fin tur, ligger tåka også på fjellet? Men jeg har vært på tur før og vet at med stor sannsynlighet kommer jeg raskt over tåka og vil få den mest utrolige og trolske stemningen. På parkeringsplassen er det kun én annen bil. Heia og fjellet ligger foran meg, bakken er dekket av rim og jeg kan se sporene etter den andre personen som har rukket å gå her før meg i dag. 

Det kjennes trygt å gå på stier der noen har gått før deg.

Jeg forstår raskt at jeg ikke kan holde et høyt tempo i dag. Til tross for terrengskoene er noen partier for glatte og jeg må liste meg i lyngen for ikke å skli. Sola har ennå ikke truffet fjellene. Jeg begynner på den bratte oppstigningen og må åpne jakka. Stadig følger jeg i sporene som har gått her før meg. Større spor en mine, jeg tipper på en mann. Det er grove såler, han er godt skodd for føret. Og der, helt riktig, etter bare noen 100 meter møter jeg han. -God morgen! Jeg trodde jeg var alene her i dag! sier han med et smil og jeg slår av en prat og spør om han har holdt seg på beina? Mannen løfter litt på en fot og viser meg broddene som minner mest om kjettingen på CocaCola lastebilen som jeg vet snart kommer til å rulle over skjermene våre. Vi ønsker hverandre en fortsatt god dag og jeg går opp og han går ned. Så treffer det meg i nakken. Med ett skifter bakken foran meg farge og går fra hvit og grå til gyllen og glitrende. Sola har kommet over en fjelltopp og lyser opp veien for meg videre opp til toppen. 

Sola treffer og lyser opp bakken der jeg går med glitter og melisdryss.

Lyng og strå har blitt til brudeslør når det har fått rimfrost på.

På toppen er det som alltid verdt det. Litt vind, men likevel så stille. Av og til, med riktig vindretning kan jeg høre bylyd på fjellet, men i dag hører jeg bare meg selv som puster tungt av anstrengelsen. Og jeg vet at lydene der nede fra har blitt pakket inn i vatt av både tåke og rimfrosten som har dekket byen. Steinene rundt meg minner om fastelavensboller med melisdryss på toppen. Jeg stiller meg bredbent med hendene i hoftene med ansiktet mot sola og tar inn all den varmen, lyset og energien som finnes der ute. Det biter i nesa og jeg drar ullhalsen lengre opp. Jeg kan fortsatt se tåka ligge nede i vågen, som et belte av bomull som beveger seg ørlitegrann og blir stadig mindre ettersom sola treffer. Over og rundt meg er det helt skyfritt, men ser jeg langt nok ut mot horisonten er det mørkere og overskyet. Der ute sitter mannen min på en plattform på overtid på 3 dagen og kommer seg ikke hjem på grunn av dårlig flyvær. 

Gandsfjorden med tåka. Steiner som fastelavensboller med melisdryss.

Det kan være vanskelig å få øye på andres dårlige vær når man selv står i solskinn. Det er bare noen små marginer mellom solskinn og tykk tåke. Noen dager er du heldig å befinne deg i lyset, andre dager er du tullet inn i et mørke som kan gjøre det vanskelig å se hånden foran seg. Livet er ikke skyfri himmel og medvind. Det er gode og dårlige dager, de gode er lettere å sette pris på når du har opplevd det motsatte. Det er lett å reflektere og få oversikt over livet når det er gode dager. På samme måte som jeg får god utsikt når det er skyfritt på toppen av Dalsnuten er det vanskelig å se muligheter når jeg er i tåka og veien er uklar og omgivelsene oppleves usikre. Så la dette være en tekst til deg som står i tåka nå og ikke vet hvor du skal. Hvis du fortsetter å gå er det stor sannsynlighet for at du kommer ut på den andre sida, der sola treffer og omgivelsene glitrer. 

Øvre Eikenuten i soloppgang, speiler seg det islagte Gramstadtjørna.

Vel nede, med kun ett lite fall som jeg heldigvis kom meg helskinnet fra, setter jeg meg i bilen og drar fram termokoppen. Jeg setter på lydboka og tar en slurk av kaffen i det en maxitaxi kommer kjørende. Jeg blir nysgjerrig på hvem det er som tar taxi til fjellet og blir sittende mens jeg ser taxien stoppe og jeg ser bare føttene på de som kommer ut på den andre siden. Først et stort menneske, fjellsko og jeg ser også toppen på en stor sekk over taket på bilen. Det neste mennesket hopper ut av bilen. Det er noen mye mindre sko. Så hopper en til og en til og jeg teller 12 små og 3 voksne som kommer ut av minibussen før den kjører av gårde. Tilbake står en gruppe 4-5 åringer med refleksvester og studerer kartet over fjellene de har foran seg. Om jeg ikke var varm nok etter turen og kaffen blir jeg varm i hjertet nå. For meg er naturen det som gjør de tunge dagene lettere. Jeg vet at hvis disse barna lærer seg å sette pris på og å bruke naturen, så har de tilgang på gratis antidepressiva og lykkefølelse for resten av livet. De vil kunne bli glad i sin egen kropp som kan ta dem opp på de høyeste fjellene og de vil kjenne på gleden av å dele naturopplevelser med vennene sine og de vil få en energi som ingen skjermaktivitet i hele verden kan gi dem.  Denne barnehagen som har tatt med ungene ut i dag på denne glitrende vinterdagen i november kan ha spart det norske samfunn for hundrevis av sykefraværstimer og gitt minst 12 barn en utsikt til et bedre liv med mindre tåke og gråvær. Håpet er ute!

"Du mener livet er en kamp

jeg er enig

men rett som det er

er det hjemmekamp

og vi topper laget

har sola i ryggen

medvind

og alle heier på oss"

Trygve Skaug