Triggertid

Det er lite som gjør meg så sur som når folk ikke møter til avtalt tid. Ikke på jobb, da blir jeg ikke så sur, da er jeg faktisk ganske raus og forståelsesfull, bare planlegger ny tid og lar tida gå. Tar meg en kaffe, får gjort andre ting. Jeg går ikke rundt og er sur. Ikke fullt så forståelsesfull privat. Det handler nok om at jeg på jobb tross alt får betalt uansett om folk kommer eller ikke og at jeg privat har så lite tid til meg selv og at tiden min er dyrebar. Hvis jeg må stå og vente føler jeg det er så utrolig bortkastet. Tid jeg kunne brukt på noe som er viktig for meg. Jeg kunne gått lengre inn i en psykoanalyse om hva det er som trigger meg når jeg må vente på andre, men det får bli et annet innlegg. Tilbake til møtetid.

I dag skulle jeg i et møte. Det er en gruppe som møtes med ujevne mellomrom og det er en gruppe jeg sitter i fordi jeg har barn. I barnehage. Nå skal jeg ikke røpe mer. Ved forrige møte tok alle opp kalenderen sine (les: mobilene) for å finne tidspunkt som passet for alle å ha neste møte. Tidspunktet ble nedskrevet i referatet og delt med alle deltagere.

Det tidspunktet var i dag.

Jeg ante ugler i potetmosen lenge før jeg var fremme ved møtestedet. Det var mørkt. Som barnehager pleier å være klokken 19.00. Jeg hadde revet meg ut av huset i beste leggetid midt mellom yoghurt og tannpuss og i tillegg meldt meg av et webinar jeg egentlig hadde veldig lyst til å delta på. Ofret tida mi med familien og egentid med interessant webinar for å delta på det planlagte møtet. Klokka var 18:59 og ingen andre hadde ankommet møtestedet. Da ble det klart for meg at jeg tydeligvis hadde gått glipp av noe. Sjekker alle kanaler, ingen steder har jeg fått beskjed om at møte er avlyst. 19.01 kommer et annet menneske. Han er like overrasket som meg. Han ringer til den ansvarlige for møtet og får beskjed om at møtet ikke var planlagt for de hadde jo ikke sendt ut innkalling. Det er her jeg mister det. Et møte som er planlagt for en måned siden, et tidspunkt som alle har blitt enige om og som er nedskrevet i et referat med agendaen klar, ER DET IKKE PLANLAGT????

Jeg mister troen på menneskeheten. Har vi blitt så vant til å få påminnelser at vi har glemt å tenke sjøl? Minner om timen din i morgen hos tannlegen, hudpleieren, bilverkstedet, frisøren, vaksinesenteret. Husk klatring/svømming/speider/kor/fotball/håndball trening i morgen, møtet starter om 15 minutter. Fristen for å levere bibliotekbøkene går snart ut. Ønsker du påminnelse på mail/SMS?

Over ser du noen av påminnelsene min familie har fått den siste uken.

Det finnes kjøleskap som har kamera inni slik at du kan logge inn på telefonen din og se hva som er i kjøleskapet når du er på butikken. Muligens et tiltak mot matsvinn, men først og fremst en måte å slippe å huske noe på. Jeg husker jeg pugget de 4 tingene jeg skulle handle for mor. Laget gjerne en huskeregel av de første bokstavene i det vi trengte. LEMP - Lompe, egg, melk, pølser. Slik brukte jeg hjernen min på. Nå kan vi bare swipe og se. Praktisk, men hva gjør dette med oss? Hva gjør det med evnen vår til å huske, til å planlegge, til å ta ansvar? Kanskje er jeg gammeldags, kanskje trenger vi ikke dette lenger fordi vi for all fremtid vil ha teknologi som skal gjøre det for oss. Kanskje er jeg slik som de som tenkte at det overhode ikke ville være nødvendig med telefon. Vi kan jo sende brev eller telegram! Er det jeg som er teit? Jeg og han ene andre som også møtte opp til det planlagte møte som ikke var planlagt nok.

Vel… Jeg minner om møtet som ble planlagt på forrige møte.

Neste gang noen spør om jeg har kapasitet til å være med i styre og stell skal jeg ta Nærums råd:

Når noen spør deg om du har ett minutt, så si at du har det, men at du har tenkt å bruke det selv. Knut Nærum