Smertestillende

-Burde jeg ta noe betennelsesdempende og smertestillende? Det er jeg som stiller spørsmålet til behandleren min. Han har nettopp gitt meg trykkbølgebehandling i føttene og bedt meg ta tåhev med tung sekk på ryggen.

-Det du gjør nå fungerer, Ida. Det tar litt tid, men du må være tålmodig. Du opplever fremgang og bedring, ikke sant?

-Jo, men når jeg sto og bakte kaker i 3 timer i går ble jeg ganske vond i beina.

-Hva slags kaker? Var det pepperkaker?

-Har det noe med saken å gjøre? Jeg har bakt alt mulig. Men i går var det smultringer. Men nå kan jeg jo ikke spise de for jeg får jo ikke løpt. Så da var det lite vits. Vil du ha en pose?

-Nei, poenget mitt var ingenting, bare making conversations. Er det vondt om morgenen?

-Mye bedre, jeg går ned trappa uten å bruke krabbegange.

-Okey, så du er enig i at det du gjør nå fungerer? Avlastning og øvelser?

-Ja.

-Hva tror du hadde skjedd hvis du ikke kjente noen smerte?

-Da hadde jeg jo gjort som vanlig. Løpt, gått lange turer. Bakt kaker i 5 timer.

-Nettopp. Jeg er redd du hadde begynt igjen for raskt. Du må ta det på alvor og være tålmodig.

Hvis han sier tålmodig en gang til tror jeg kanskje at jeg putter ullsokkene mine, som ligger ved siden av behandlingsbenken, i munnen på han.

Smertestillende. Å stilne smerter.

At noe blir stille er ikke nødvendigvis en god ting. Alle med barn vet at når det blir stille er det grunn til bekymring. Det er bedre å høre at de er der, for da vet du at de er i live og sånn ca hvor de befinner seg.

Fysioterapeuten prøvde å forklare meg at dersom jeg bare døyvet smerten var det stor fare for at jeg gjorde vondt verre og forlenget eller i værste fall forverret skaden.

Det fikk meg til å tenke på hvilke andre ting vi døyver.

Vi er ikke så glad i å kjenne på smerte. Eller, jeg får snakke for meg selv, men jeg tror ikke jeg tar så veldig feil hvis jeg sier at vi er flere. Jeg har blitt bedre, og øver meg stadig på å sitte å kjenne litt på vonde følelser. Erkjenne at de er der. Som en del av meg, en del av livet. Jeg er redd for at hvis jeg ikke kjenner på det vil følelsene klemme på meg på samme måte som ungene klemmer rundt en krumkake og det vet alle hvordan ender.

Jeg sier ikke at vi ikke skal ta smertestillende, men ta en liten vurdering av smertene først. Hva handler denne smerten om? Vil det bli bedre dersom smerten bare blir borte sånn umiddelbart for en liten stund? Eller er det fortsatt en skade der som trenger å heles? Og om du har fulgt litt med vet du at jeg snakker selvfølgelig aldri bare om den fysiske helsen. Hvis jeg bare fyller dagene mine med nok aktiviteter og oppgaver så har jeg ikke tid til å kjenne på det som er vanskelig og vondt. Blir det borte? Nei, det ligger bare der og vil på et eller et tidspunkt, når kroppen trenger hvile, komme fram igjen. Typisk i senga på kvelden. Kjenner du deg igjen?

Jula kan være et forstørrelsesglass på følelser. Det kan bli intenst. Kanskje du skal ta deg litt tid nå, før vi skal ha det så innmari koselig med slekt og familie, til å kjenne litt på det som er vondt. Vær raus med deg selv og godta at det ikke trenger å være helt toppers. Gjør øvelser og bygge deg opp til å bli sterkere.

God førjulstid! Ta vare på og vær raus med deg selv.

På matta i dag tidlig. Øvelser, tålmodighet og raushet. Også kjent som tro, håp og kjærlighet.

Tiden leger ingen sår så lenge man ikke trer inn i smerten.

Beate Grimsrud