Pustepause

Torsdag 12.mars kl 13.00, en kollega skriver det i chatten før jeg selv har hørt Erna. "Nå stenger de skolene!". Jeg skynder meg å skru på pressekonferansen og setter den på fra start. Jeg ser Erna bekrefte det min kollega skrev, at de har besluttet å stenge alle landets skoler og barnehager. I 2 uker. Jeg hører meg selv trekke pusten fort i et lite gisp og jeg klarer ikke å holde tårene tilbake. Nå er det alvor. Det jeg fleipet med at jeg fryktet mer enn viruset selv har blitt ett faktum. Innetid i minst 2 uker med 2 barnehagegutter. Alene. Pust inn, pust ut, inn og ut.

Det blir lørdag. Mannen ringer med facetime. Et grått, litt skjeggete og mutt ansikt møter meg. Det er ikke slik jeg kjenner han. Han ligger på en seng, men er ikke syk. Han har bare ingen stol på rommet. "Jeg vet ikke når jeg kommer hjem. Forhåpentligvis blir vi seilt i land på mandagkveld, men jeg vet ikke hva som skjer når jeg kommer til land. Jeg sitter på en lugar på 6 kvadrat uten vindu og jeg må si det er lite lystig." Utrolig kjipt å høre, vi skulle så gjerne hatt han her. Hvorfor kan de ikke sende han på et helikopter? De tar ikke sjansen, nei, i tilfelle han er smittebærer. Har de tenkt på faren for at han og de 39 andre i karantene der ute får PTSD etter 14 dager i en blikkboks? Han sier jeg ikke skal tenke på han. Ikke tenk på isbjørn fra nå! Pust inn, pust ut.

"Jeg vil gå i barnehagen! Jeg liker barnehagen!" Hjertet mitt brister og klumpen i halsen blir stor. "Det gjør jeg også, vennen min. Jeg virkelig liker barnehagen. Og jobben min. Du savner vennene dine i barnehagen og jeg savner de som jeg jobber sammen med. Dette er trist og litt kjedelig. Men vi skal gjøre noe koselig sammen i dag, OK?" Det er søndag. Dagen før 2 uker annonsert barnehagestengt begynner. Pust inn, pust ut.

"Mamma! Hvem skal bake boller og kake til deg når du har bursdag i morgen!? Jeg og lillebror er jo ikke så flinke til sånt. Ikke kan vi ha selskap heller." Jeg må gråte en skvett igjen. Den fine ungen tenker på MEG. "Vi får bake en kake sammen nå, hva sier du til det? Det er ikke så viktig for meg med boller." "BOLLEEEEEEER!" skriker minstemann, det var visst viktig for han. Godt noe er som vanlig. Men vi baker kake, det tar lang tid, men vi har hele dagen. Ungene er tålmodig og gleder seg til å sleike bollen. Så danser vi til The Fox og puster ut og inn.

"SE! håret mitt!" Jeg titter inn på badet. En liten sysaks har funnet veien til lyse lokker. De må ha hørt at frisørene også holder stengt framover. Pust, pust, pust.

Frisøren har også stengt