Nytt skoleår, ny bukett
På første skoledag hadde jeg med en bukett blomster som jeg hadde plukket i min egen hage. Jeg bar den inn i klasserommet til den nye klassen jeg skal ha i år, og satte buketten på kateteret. For deg som ikke har vært i et klasserom på ei stund kan jeg fortelle at et kateter er, hos oss, en pult i hjørnet av rommet der jeg aldri sitter, men den har cirka hundre post-it lapper med ting som skal huskes og en pc som inneholder det jeg skal undervise i. Jeg sendte buketten rundt i klasserommet og la barna legge merke til hvor mange forskjellige blomster det var i vasen. De talte til over 20 forskjellige typer. Jeg fortalte barna at hver og en av dem var en blomst i denne buketten. At de er ulike, men står i den samme vasen. Noen er langstrakte, andre er mindre, noen er robuste, andre skjøre. Der noen planter trives godt i full sol, trenger andre skygge. Noen vil knekke i vinden, mens andre kan tåle det godt. De fleste barna var litt tomme i blikket, men svarte at det var både en edderkopp og en kålorm blant blomstene.
Jeg husker en sketch fra min egen barndom som jeg mener kom fra Knut Lystad og Lars Mjøen (KLM). Den handlet om barneoppdragelse og gårdsdrift. Her ble råd om hvordan man skulle håndtere sine barn, lest vekselsvis med råd for et godt landbruk og knyttet sammen som om det var et foredrag om barneoppdragelse. Når de leste henholdsvis annenhver setning eller kuttet hverandre midt i en setning, smeltet tekstene sammen til en absurd og småmakaber helhet. Resultatet ble at råd som egentlig handlet om jordsmonn, beskjæring, gjødsling og å «røske opp ugress med rota», hørtes ut som ekstremt brutale oppdragelsesmetoder for vanskelige barn. Jeg kan huske at jeg syntes dette var en ekstremt festlig opplesning som kanskje har satt større spor i meg enn jeg var klar over.
På skolens planleggingsdager fikk trinnene i oppgave å lage en modell over de viktige prinsippene skolen er bygget på og tydeliggjøring av samspillet mellom alt vi holder på med i skolehverdagen. Dette ble gjort i beste mening fra ledelsen for at vi skulle få begrepene og innholdet i ryggmargen før vi skulle i ilden 1.skoledag. Vi fikk frie tøyler. Dette resulterte i et mangfold av presentasjoner i alt fra en elegant plakat og AI-genererte modeller til en sang i Death Metal-sjangeren og selvsagt mye filt, garn og kongler. Budsjettet var naturlig nok 0. Mitt trinn valgte å fremføre vår modell i beste søndagsskole-stil med en slags flanellograf der vi hang opp bilder mens det ble lest en fortelling. Og denne fortellingen vil jeg gjerne dele for at du skal få et innblikk i hvordan mange av oss tenker rundt det å jobbe i skolen.
Fortellingen om Skolehagen vår
Dette er ikke en hvilken som helst hage; dette er vår felles skolehage, et sted for å meistre livet, håp og framtida.(Her må du se for deg en flanellograf med en grønn filtstripe nederst og en blå stripe øverst.)
For at en hage skal tåle både høststormer og skiftende årstider, må den være anlagt på en grunn som ikke svikter. Læreplanverket er selve fundamentet vårt, verdigrunnlaget og prinsippene for hvordan vi skal danne og utdanne. Det er den dype, næringsrike jorda vi står stødig i.
Jorda bærer ingen frukter alene. For å pleie og forvalte dette landskapet trenger vi et profesjonelt læringsfellesskap, ledet av gartnersjef (rektor). Sammen deler vi ansvaret, kunnskapen og omsorgen for alt som skal spire.
Hagen vår bæres av ett stort løfte: Her skal alle lykkes. Det er den store visjonen som hvisker gjennom bladene i hagen. For å holde dette løftet, trenger vi en inkluderende opplæring. Dette er ikke et stille arbeid; det er her de travle biene (lærerne) kommer inn i bildet. Med utrettelig energi flyr biene fra blomst til blomst, sprer liv og energi og sørger for at hver eneste krok av hagen blir fylt med fellesskapets varme.
Men planter kan ikke vokse i mørket. Derfor er det én ting som er helt ufravikelig hos oss: Det er alltid SOL (vårt kartleggingsverktøy for arbeid med lesing) i vår hage. Lesingen skal gjennomstrømme alle fag, akkurat som det livgivende lyset fra himmelen. Ingenting skal få lov til å kaste skygge over denne solen, for leseferdigheten er lyset som gjør verden forståelig for de små spirene.
Vi har mange unike planter i denne hagen. Noen skyter raskt i været, mens andre har en mer skjør natur og krever noe mer enn den åpne sletten kan gi. For dem har vi drivhuset. Dette er vår individuelt tilrettelagte opplæring. Her inne, bak lune glassvegger, skreddersyr vi forholdene, temperaturen og omsorgen, slik at også den mest sårbare planten får ro til å slå dype, trygge røtter.
Så har vi de plantene som kanskje bærer med seg farger og dufter fra andre himmelstrøk, og som trenger litt støtte for å strekke seg mot den samme himmelen som de andre. For dem reiser vi et espalier – et solid klatrestativ av forsterket norskopplæring. Espalieret gir dem noe konkret å holde fast i, en støtte som gjør at de kan vokse seg sterke og stolte midt i det samme hagefellesskapet.
En hage skal imidlertid ikke bare beskues i andakt; den må leves i! Mellom trærne monterer vi et dissestativ. Det representerer leken og den elevaktive læringen. Det er her barna får erfare verden gjennom bevegelse, latter og undring. Det er dette som bringer den ekte livsgleden inn mellom bedene.Likevel vet enhver gartner at ingenting vokser isolert. Det nytter ikke med en glødende sol på himmelen hvis jorda tørker ut, eller om vannet ikke når frem til røttene. Det er her den tverrfaglige innsatsen trer frem som hagens usynlige, men livsviktige kretsløp. Vi er helt avhengige av at alle delene – vannet, jorda, biene og eksterne hjelpere – virker sammen i perfekt harmoni for at hele økosystemet (les: alle elevene) skal bære frem vekst.
Til slutt, for at hagen virkelig skal folde seg ut i all sin prakt, tilfører vi det lille ekstra. Vi bringer inn gjødselet vi kaller "Se opp" (vårt sosiale miljøprogram for å styrke samhold og motvirke utenforskap) Se Opp er det som skaper felles varme, vår høye trivsel og vår evne til å løfte blikket. Det er denne kraften som gjør at det ikke bare gror, men at det strutter av liv, og at hver eneste plante strekker seg mot sitt fulle, unike potensial og virkelig trives.
Her slutter historien og flanellografen er nå full av blomster, et drivhus, et espalier, bier, en gartner, vannkanne, gjødsel, sol og flere insekter.
Det er ingen tvil om at det er mange sammenhenger mellom lærerarbeidet og hagestell. Og selv om verktøyene vi bruker ser litt ulike ut, blir det stadig klarere for meg at naturen og livet er mye det samme. Vi må gi riktig næring og rette forhold til den enkelte, ellers vil det ikke være mulig å bli det potensialet “det står på frøpakka”.
Jeg kunne valgt å snakke om edderkoppen og kålormen i blomsterbuketten og det som sakte men sikkert spiser opp blader og alt som er vakkert i hagen min. Jeg kunne puttet det inn i ligningen om skolehagen og at det finnes representanter i samfunnet som jobber mot det å gi barn en trygg og god oppvekst. Jeg velger å erkjenne at de er der, og så må vi jobbe med det vi vet, ser og erfarer at fungerer. Lys, varme, omsorg, støtte, beskyttelse, oppmerksomhet og masse, god næring. Et tverrfaglig samarbeid i skolen som i hagen.
Kommentarer