Møteukultur

Jeg vet det er vanskelig, men se for deg et møterom. Et faktisk møterom med et langbord med stoler rundt. Jeg kommer inn i rommet 3 minutter for sent fordi neglelakken min ikke hadde tørket helt. De andre kan se at jeg kommer inn i rommet, men jeg er stum som en østers og holder et sort teppe foran meg slik at ingen ser meg. 8 av de andre 12 deltagerene i møtet har også et sort teppe foran seg. En kollega roper høyt bak et teppe at hun hverken ser eller hører noe. Sjefen ber henne ta ned teppe, ta ut sov-i-ro proppene og samtidig tie stille og sitte i ro til hun har fått ordet.

Et par synlige kollegaer snakker sammen om dagens tema. Jeg lytter til samtalen og når sjefen stiller et spørsmål jeg må svare på drar jeg teppet ned til haka, ser på meg selv i speilet og begynner å snakke. Munnen beveger seg, men det kommer ingen lyd. Begynner å lage lyd midt ut i setningen og får beskjed om å gjenta det jeg sa. Jeg stønner, gjentar og drar teppet opp over hodet igjen slik at ingen ser meg og jeg ikke ser meg selv. Jeg har sagt mitt. Noen andre snakker, jeg syntes det de sier er ufornuftig og sitter å himler med øynene bak teppet og scroller litt på mobilen. Det åpnes for innspill og jeg sender en lapp til alle de andre deltagerne der det står «Kommentar». En av de synlige kollegaene har tatt på seg et potetkostyme ved en feiltagelse. Hun forsøker å ta av seg kostymet, men får det ikke til og velger å fortsette møtet i kostymet. Jeg ler høyt av hennes inkompetanse og rister på hodet. En annen kollega sier navnet mitt og jeg slipper igjen teppet ned for å se meg selv i speilet og samtidig vise meg for de andre. Jeg kommenterer kort og drar teppet opp igjen. Jeg hører ikke etter lenger, men har sluppet teppet ned og henger stadig opp nye bilder på veggen bak meg. En strand, en blomstereng, så henger jeg opp1000 ballonger før jeg tar de ned og setter på vannkokeren slik at det dannes damp bak meg og alt blir slørete. Jeg syntes nå møtet begynner å dreie seg såpass lite om det jeg holder på med at jeg bare drar opp teppet, holder for ørene og trekker meg raskt ut av møterommet og lar teppet fallet. Takk for møtet!

Det er ikke så ille som dette altså. Langt i fra, jeg syntes det er masse positivt med alle disse videomøtene. Mye er effektivt og "to the point". Men det slo meg en dag hvor langt fra virkeligheten det er og hvor ufin jeg av og til føler meg som ikke sier hei og hadet og takk for i dag. Vi bare forsvinner. Jeg er ikke dronninga av small talk i utgangspunktet, jeg kommer raskt til poenget også ansikt til ansikt. På skjermen blir det enda vanskeligere for meg med "shitchat". Men jeg øver meg på det, akkurat som jeg har øvd og blitt bedre på det i fysiske møter. Men å møte noens blikk eller sjenke kaffe til sidemannen eller slå av en prat på vei inn og ut av møtet, nei det funker bare ikke slik i videomøter. Jeg har min tvil om dette vil funke for meg i lengden.

Dette bildet er en snap jeg mottok av en kollega som satt å så på at jeg hadde tekniske problemer i teams. Det er så avslørende og helt fantastisk ærlig. Jeg river meg i håret og griner på nesa og er fortvilet over at jeg som den yngste medlem i teamet ikke får til å skru på lyden min. Det er sansynlig at noen har muta meg fordi jeg mener for mye og så har jeg trykka så mange ganger på mikrofonen min at det klikker. Eventuelt at jeg har testet ut for mange fancy bakgrunner og alt bare låser seg. Joda hjemmekontor er fint og flott og mange møter er effektive og beslutsomme. Men jeg blir ikke et bedre menneske av det.

Som introvert enebarn hadde jeg trodd at hjemmekontor skulle være den ultimate arbeidssituasjonen for meg. Jeg hadde glemt at jeg trenger bekreftelse på min tilstedeværelse. Nå vurderer jeg derfor å foreslå at alle teamsmøter skal begynne med opprop i sangformat: Inger er her, og Brita er her og takk og pris for at Nina er her! Og i vår lille flokk har vi Wenche også her og Ida er her og det er bra, HIPP HURRA!

En konferanse er et møte mellom viktige mennesker som hver for seg ikke kan gjøre noe, men som sammen kan bestemme at ingenting skal gjøres.

Fred Allen