Møtested: Et annet sted

I jobben min skriver jeg mye referater. Det vil si jeg har mange møter. I referatet er det ikke mulig å skrive inn hvor møtet har funnet sted, det er en automatisk utfylling der jeg kan velge mellom 3 konkrete, fysiske møtesteder. De siste 10 månedene har ingen fysiske møter funnet sted, men møtene har blitt avholdt på telefon eller video og jeg har måtte valgt den siste muligheten systemet gir meg; «et annet sted».

Alt skjer «et annet sted» i disse dager. Det er i hvertfall slik det føles for meg. Jeg skulle så gjerne vært et annet sted. Jeg kunne gitt mye bare for å få lov å utføre jobben min med den kvaliteten jeg vet er mulig, ansikt til ansikt der kroppsspråk kan leses, der bekreftende nikking og «mmming» er rett timet og ikke skaper støy på linja.

Så skulle jeg gjerne vært et annet sted, et varmere sted. Et sted med palmer og strender. Det stedet der ungene slipper stillongs og votter og får lov å spise pannekaker med Nutella til frokost. Vi pleier å reise med noen fine venner til et annet sted. Der skulle vi ha vøri, Kal… (Ref Hans Børli for den som tok den)

Jeg var i høst naivt positiv og tenkte at denne helgen her skulle jeg tilbringe i Oslo med en god venninne og gitt henne gode klemmer kanskje gått på kino og selvfølgelig spist og drukket slik vi pleier. Sittet tett på en bar og sett på mannfolk (til henne). Og i morgen skulle jeg delta på mors disputas som skulle være i en aula med mange tilhørere og etterpå skulle vi ha fest og gitt henne den anerkjennelsen hun fortjener etter å ha jobbet 7 år med doktogrgradsstudien. Jeg skal selvfølgelig følge med fra et annet sted, men jeg skulle så gjerne klemt henne og spist middag sammen og pustet ut sammen med henne. Det er langt mellom nærvær og nærhet.

Min gode, kjærlige, lune, rause bestefar reiste til «et annet sted" i julen. Han skulle ikke vært der enda. Han skulle vært her med oss og få oppleve å bli oldefar for fjerde gang om bare noen få dager. Slekt skal følge slekters gang… Vi trøster oss med at han slapp å bli pleietrengende, men gikk med skoene på slik jeg tror de fleste vil ønske. Vi har bare gode minner. Men vi fikk ikke være der med han. Vi var alle et annet sted. Og så kom begravelsen og vi fikk samlet 50 stk i kirken, men mange fulgte med fra et annet sted via nett. Så skulle vi hatt et stort minnesamvær med alle som jeg er så uendelig glad i og vi skulle sørget sammen, tett i tett og grått og snørret på hverandres skuldre. Vi skulle minnes vår kjære bestefar med gråt og latter uten å være redd for dråpesmitte. Men vi kan ikke være sammen. Vi sitter andre steder, langt fra hverandre.

Så blir det igjen passende med klisjeer om å forsøke å leve i nuet og se gleder i de nære ting. Jeg har aldri vært særlig fan av sangen "De nære ting", men når jeg fjerner meg fra melodien og leser teksten gir det meg mer.

Ditt sinn monne flyve

Så vide omkring

Det er som du glemmer

De nære ting

Det er som du aldri

En time har fred

Du lengter bestandig

Ett annet sted

Ja, dette stemmer. Sinnet mitt flyver, alle andre steder. Til storfamilien, syden, bestefar, fester med venner eller rett og slett bare fysiske møter på jobben.

Du synes dine dager

Er usle og grå

Hva er det du søker

Hva venter du på

Når aldri du unner

Deg rast eller ro

Kan ingenting vokse

Og intet gro

Ja, det er grått og usselt, spesielt været her på vestlandet. De har gledet seg over snø her de siste dagene. Jeg vet at dette ikke er snø, men is og slaps som straks er bare søle. Men når det gjelder å unne seg rast og ro...Dette er slettes ikke passende for meg. Det er generelt litt for mye rasting og ro i min hverdag. Jeg begynner å bli rastløs. Aldri før har jeg hatt mer lyst på en aeorbic-time enn etter at SATS stengte.

Gå inn i din stue

Hvor liten den er

Så rommer den noe

Ditt hjerte har kjær

På ropet i skogen

Skal ingen få svar

Finn veien tilbake

Til det du har

Dette er SPOT ON. Huset vårt som nå også må romme jobben min føles trangt, og vinteren med mer innetid gjør det ekstra trangt. Så ja, jeg har ikke spesielt annet valg enn å være inne i denne stua, men det er 3 fine mennesker her som gir meg "hjerter i øynene" som han på 4 ville sagt.

Den lykken du søker

Bak blånende fjell

Kan hende du alltid

Har eiet den selv

Du skal ikke jage

I hvileløs ring

Men lær deg å elske

De nære ting

Det er vel ikke akkurat lykken jeg søker, jeg har det jo garantert bedre enn en stor del av verdens befolkning sånn objektivt sett. Men jo, jeg har fått kjenne potensialet, jeg vet hvor lykkelig jeg blir sammen med andre. Potensialet er så mye større enn meg selv. Jeg er heldig og har så mange og jeg trenger de nær. Kanskje jeg må lære meg å elske også de fjerne ting…

«Alt blir bra» står det færre og færre steder. Alt blir ikke bra, men noe må bli bedre. Og jeg kan ikke vente. Jeg syntes det gjør vondt. Vondere enn før. Det snører seg når Erna på ny sier at jeg ikke skal ha besøk og barna bare skal omgås sin kohort. Har du hørt ordtaket «it takes a cohort to raise a child»? Nei, ikke jeg heller. Jeg trenger alle jeg har, jeg trenger kjærlighet fra alle kanter. Få gang på den vaksineutdelinga og ta oss til en ny tid og et annet sted der vi kan være sammen!

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli