Kjære 1.klassing

Kjære 1.klassing. I morgen er dagen her. Mor har klump både i magen og halsen.

17.august, klokken 08.30, møt presis og hold avstand til andre foreldre. Vi får følge deg inn i garderoben, men ikke lenger. Vi får ikke tatt bilde av deg på pulten din med navneskilt. Vi vet ikke hvordan du vil ha det inni deg når døra inn til klasserommet lukker seg og du sitter der med 28 andre 5-6 åringer som du såvidt kan navnet på og 2 voksen som du ikke kjenner i det hele tatt. Voksen som skal lære deg det samme som alle andre i landet skal lære slik at vi har en grunnutdanning. Og her sitter jeg nå og lurer på om vi har gitt deg en grunnmur god nok til å tåle det som skal bli lesset på deg nå.

Forrige uke kom jeg over brosjyren som skolen har sendt ut tidlig i sommer om ting som er lurt å øve på før skolestart; kle på seg selv, fint, klare seg selv på do, jada, kjenne til bokstaver og tall, ingen problem, sitte stille og fullføre en oppgave, SHITT POMMESFRITES! Der hadde jeg hoppet over noe. I et desperat forsøk på ta igjen det tapte gav jeg den kommende 1.klassingen i oppgave å sitte og tegne en tegning i 15 minutter. Han begynte å tegne en bil. Etter 4 minutter mente han at han var ferdig. Jeg spurte om han ville bruke flere farger eller tegne flere detaljer. Han tegnet en grå strek på bakken som var veien. Jeg spurte han om han kunne tegne hvordan været var? Da gikk det 3 minutter til og han spurte om tiden var ute. Da det hadde gått 9 minutter mente han bestemt at det var umulig å tegne noe mer. Bekymringene mine for skolestart trengte seg på.

Men det er kanskje ikke evnen til å lære jeg er mest bekymret for, du har vist deg å være reflektert og intelligent allerede. Men du aner ikke hva som venter deg, lille venn. Det er så langt fra barnehagedagene med leking og dansing i sølepytter.

Jeg kan fortelle deg om min egen skolegang. At jeg var så utrolig heldig å ha en bestevenninne. At uten henne hadde jeg ikke vært like trygg eller hatt det like fint på skolen. Eller i livet generelt. Jeg vet ikke om du vil få det. Kanskje vil du få mange venner, men bare du får 1 vet jeg at det kan være nok og avgjørende for resten av livet. Jeg kan fortelle deg at du kan få muligheten til å være noens bestevenn, eller at du kan være den som inviterer hjem og lar andre få en fin ettermiddag med pannekaker og legobygging. Jeg kan fortelle deg at det er ikke sikkert at alle i klassen din har det like greit hjemme, at du må være raus og inkluderende og vite at mange har det vanskelig. Hvordan forklarer man det til en 6 åring?

Jeg kan fortelle deg at jeg en gang var den eneste som ikke ble invitert i en bursdag, eller at noen fant ut at etternavnet mitt, Svendsen, rimte på mensen. Jeg kan fortelle deg om den gang jeg og bestevenninna mi lot som vi ikke var hjemme da en annen jente ringte på døra. At vi slettes ikke var inkluderende og vennlige, men aller helst bare vil være oss 2. Jeg kan fortelle deg om at jeg ikke alltid ønsket å gå på skolen, at jeg bare ville være med mor, eller aller helst farmor og at jeg gråt og tenkte at livet mest sannsynlig ikke var verdt å leve fordi den bestemte gutten ikke ville være kjæresten min.

Så kan jeg fortelle deg at lekser er gøy, utfordrende og spennende og at jeg satt mye sammen med far og leste skolebøkene. At lekser alltid var lett for meg, bare jeg slapp å tegne noe, da fikk jeg bestevenninna mi til å tegne for meg. Men det er ikke sikkert det blir sånn for deg.

Men jeg har ikke fortalt så mye, du må oppleve det selv og føle dine egne følelser og vi skal gjøre vårt beste for å støtte deg. Vi skal anerkjenne og bekrefte og forklare og komme med våre erfaringer etterhvert. Du skal få gå på skolen i morgen og tenke at dette er veldig gøy og spennende og du skal bære den nye skolesekken din som du er så stolt av og vi kan bare stå der ved siden av og håpe. Håpe at det vi har gitt deg så langt er nok til å tåle de neste byggeklossene samfunnet skal gi deg. Jeg håper du vil se at noen mursteiner er viktigere enn andre, noen vil være lette og bære for deg, andre kanskje blytunge. Og kanskje vil du føle det helt annerledes enn oss. Du bygger deg selv og du er så mye mer enn bare resultatet av meg og din far. Du er selvsagt det også, men du er også noe annet og helt unikt. Du har allerede ytret at du vil flytte hjemmefra, at vi kan sende deg bort til mormor og morfar for du har helt håpløse foreldre. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å si at jeg også har ønsket å rømme hjemmefra, men at den gangen jeg faktisk pakket kofferten og flyttet bak garasjen, ble jeg lei meg og fikk hjemlengsel før noen rakk å savne meg.

Min mor sa en gang til meg: «Jeg har alltid tenkt at du er til låns». For en rar ting å si, tenkte jeg. Du er jo min mor, du kan ikke drive å levere meg tilbake. Jeg forsto det ikke da, men det blir stadig klarer for meg. Mine barn tilhører ikke meg, nettopp slik som Khalil Gibran har skrevt så fint. De er sine egne og jeg kan bare hjelpe dem å navigere, vise dem kartet og forklare globusen. Jeg kan dele mine egne erfaringer, men uten å påføre dem forutinntatthet. Nå er du på vei ut i en ny verden og jeg gruer meg mer enn deg. Og på slutten av dagen er du bare en 6 åring som står ved do og tisser mellom beina på lillebroren din som sitter på den samme doen. Du er nok ikke klar for å flytte helt enda, lille venn. Lykke til, alle førsteklassinger og alle foresatte med klump i magen og halsen som meg. Husk, det kan fort gå godt.

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg, men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,tilhører de deg ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,men ikke alle tankene dine, for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres, men ikke sjelene deres, for sjelene tilhører morgendagens hus. Du kan strebe etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg.

Livet går ikke bakover, og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra som levende piler.

Bøy deg med all din kraft slik at pilene kan nå langt

-Khalil Gibran