Jeg gir opp!

Det knyter seg i magen. Nei! Dette var ikke greit. Jeg vil ikke være denne personen som må gjøre disse tingene. Ja, noen må gjøre dem. Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at det er bra at det er jeg som gjør det. Men det har vært en løgn. Fake it til you make it har jeg sagt. Hold ut, må bare stå i det. Krumme nakken. Jeg har vært den som skal gi folk en “realitetsorientering”. Do what you have to do until you can do what you want to do, har jeg sagt. Jeg har vært den første til å si at jaja, sånn er livet, og syntes kanskje at enkelte mennesker kunne ha tatt seg litt sammen.

Samtidig har jeg sendt motivasjonssitater til venninner som har stått i vanskelig ting med setninger som:

«Who are you when you are not performing for the people inside your mind?»

«You are not meant to live like the others, you are meant to live as yourself”.

Jeg vil så gjerne se venninnene mine blomstre, gjøre det jeg vet de egentlig har lyst til innerst inne, der som gullet deres er.

Så hva var det egentlig jeg holdt på med selv?

Jeg er usikker på om jeg hadde et sånn øyeblikk der jeg innså at jeg var fake. Det har kanskje kommet gradvis. Det er nok en bivirkning av selvutvikling gjennom mange år. For mange podcaster. For mange søk på «inspirational speeches».

Har du hørt historien om den gyldne Buddahen? I 1957 skulle en gruppe munker flytte et helt kloster. En dag skulle de flytte den store leir-Buddahaen da en av munkene oppdaget en liten sprekk i leiren. Når de kikket nærmere kunne de se at det lyste gyllent fra sprekken. Munken brukte hammer og meisel for å pirke vekk all leiren på statuen. Buddahen var slettes ikke laget av leire, men viste seg å være laget av gull.

Jeg har hugget og hugget på meg selv en stund. Kan det være at det snart er i ferd med å slå sprekker? Er det noe gull der inne under leiren?

Men skulle jeg bare si opp jobben? Uten en ny jobb å gå til? Nei, hvem gjør det? Det er jo bare å gi opp. Helt mislykket, du fikk ikke til denne jobben du. Du som trodde at det sku bli så bra med en endring, du som skulle blomstre og få til ting i ny jobb. Nei, det var du ikke sterk nok til. For en fiasko. Fra den ene faste jobben til den andre. Og nå lage deg et hull i CV’n. Du kaster bort muligheten dine. Og du må jo tjene mest mulig penger. Er jeg virkelig en av de, som gir opp når ting blir tøft, som bare løper unna, ikke holder ut, ikke fullfører. Velger jeg den letteste utveien?

Karantenen på dagpenger er forlenget fra 12 til 18 uker. Det gjelder når du sier opp selv uten rimelig grunn, eller dersom du selv er årsaken til at du har mistet jobben. Altså er det det samme om jeg finner ut av dette ikke er riktig jobb for meg og sier opp på en ryddig måte, som om jeg hadde gjort noe direkte ulovlig i jobben og måtte gå fordi arbeidsgiver ikke ville ha meg der. Det vil si at jeg ikke kan søke NAV om dagpenger på nåværende tidspunkt. For å motta dagpenger må du også være reell arbeidssøker, villig til å ta «ethvert arbeid». Det vil være en enda større løgn. Det som NAV hadde godtatt er om jeg hadde stått i jobb bittelitt til helt til jeg gikk så på kompromiss med meg selv at jeg ble syk av det. Hvis jeg ikke hadde klart å ta ansvar for eget liv og bare stått i det til jeg gikk i bakken, da hadde jeg selvfølgelig fått sykepenger.

Så da står jeg her da og er kanskje en idiot av dimensjoner.

Men jeg kan i alle fall stå inne for det.

Det hører med til historien at jeg selvfølgelig ikke har lagt meg ned. Og fordi jeg har en viss mengdetrening med skriving så klarte jeg å skrive meg inn i hjertet på en videregående skole uten hverken pedagogikk eller undervisningserfaring. En liten deltidsstilling for å prøve ut om det egentlig er lærer jeg skulle blitt. Det er ikke sikkert, men hvordan skal jeg vite det hvis jeg ikke tester det. Og ikke minst skal jeg nå jobbe, lære og utvikle meg videre i trå med egne verdier.

Jeg har satt meg i førersetet for hverdagen min og ser framover. Det er en grunn til at frontruta er stor og bakspeilet lite. Fokus er fram med et og annet oppmerksom blikk på det som ligger bak slik at det ikke treffer meg i baken. Og et par sidespeil for å sørge for at jeg holder meg på rett kurs. Så er det bare å se hvor veien tar meg videre.

Jeg er like grønn som denne duskepennen når det kommer til ungdom og undervisning.

Og skulle du ha bruk for noen som skriver, har jeg god tid til en prat fra mandag 5. desember.

When the stage is dark and the curtains close the last time

Promise me you did what you could with your life Cash Cash