Henda i været

Tusen hjertelig takk for respons etter forrige blogginnlegg, det er skikkelig stas å få tilbakemeldinger på ting man har skrevet. Samme dag forsøkte jeg meg også på et kommentarinnlegg til en artikkel i Aftenbladet. "Vi har desvere ikke plass til teksten din kjære debattant", sa de, så da får jeg fortsette å skrive blogg da. Men jeg er altså debattant sånn på si uten at noen vet om det og uten at mine kritiske kommentarer blir publisert.

Jeg har skrevet siden før noen lærer ba meg om det og det var trolig på midten av 90-tallet. Det begynte med en rosa dagbok med sånn liten hengelås som er formet som et hjerte som kan brytes opp med omtrent hva som helst. Men uten søsken var det heldigvis ingen med interesse for brudd på personvernet. Jeg skrev stort sett om kjipe ting som at jeg ikke fikk være med farmor på besøk til min nyfødte kusine, eller at far hadde sendt meg på rommet etter at jeg ba han sende den ekle middagen min til de sultne barna i Afrika.

Senere, da vi fikk PC hjemme begynte jeg å skrive lange historier uten ende. Jeg satt på den store stasjonære maskina i gangen i kjelleren mellom badet og vaskerommet. Der skrev jeg side opp og side ned om mennesker jeg ville være og ting jeg ville oppleve. Jeg husker ikke mye av historiene annet enn at personene i historiene mine hadde samme navnene som karkaterene i "Frida med hjertet i hånden".

Det går et "kjedebrev" på facebook om dagen der man skal dele framsiden på 7 bøker man har lest og elsket. Jeg har blitt nominert av en kollega og syntes det er vanskelig å velge. Spesielt uten å skrive noen begrunnelse. Som jeg har skrevet om tidligere er det ofte en sammenheng mellom lesing og skriving. Jeg får lyst til å skrive når jeg leser. De siste årene har jeg også blitt tilhenger av lydbøker og syntes det gir en ekstra dimensjon til bøker når du gå en tur eller holder på med noe samtidig som du leser. I tillegg er lyden av stemmen som leser for deg også avgjørende for opplevelsen. Du vet hvordan du kan høre en sang og så setter deg den i en stemning eller tilbake til en opplevelse? Jeg har det også sånn med bøker.

Refleksjon av et annet liv på terassen i Korea. "Kunsten å høre hjerteslag", en fin og spesiell bok som var en vandrebok og alle som leste den skrev navnet sitt på første side og gav den videre etter å lest den. Den kunne definitivt vært en av de 7 bøkene.

Noen bøker minner meg om ferieturer, en annen om en tid med kjærlighetssorg, eller sykdom. Det er ganske spesielt at den brutale boken "Hodejegerne" av Jo Nesbø gir meg gode tanker om mannen min. Jeg hadde boka på øret mens jeg gikk tur og mottok de første romantiske sms'ene fra han. Akkurat nå hører jeg på Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar og er helt bergtatt etter bare å ha hørt på den gjennom 2 klesvask, 1 rydding av kjøkkenet, gå ut med søpla og legge bort klær til 3. Jeg har aldri hørt en bedre lest lydbok. Den er lest av ulike karakterer, så det blir nesten som et hørespill. Det er også en verden langt fra min egen og jeg syntes det er både provoserende, opplysende og håpefullt på samme tid. Språket er godt krydret, for å si det mildt. Boka handler så langt mye om skolehverdagen til de unge guttene i 2001 og de er omtrent like gamle som jeg var da. Det får meg til å tenke tilbake på mine egne ungdomsår.

Meg i 2001. Opptatt av Amerika som de fleste andre på det tidspunktet. På linen mellom flinkhet og ungdomsopprør.

Jeg har alltid vært typen med hånda i været. Alltid et spørsmål, ofte ett svar. På ungdomsskolen gikk jeg i en klasse der det var kult å være flink. Flaks for meg, jeg var ikke kul på noen som helst annen måte, hvertfall. Jeg er nok ikke så opptatt av å være flink lenger, og fortsatt ikke kul, men kommer gjerne med et forslag til svar om jeg mener jeg har noe ok+ å komme med. Og på ingen som helst måte redd for å stille dumme spørsmål, så det gjøre jeg hele tiden. I tillegg har jeg lett for å bli distrahert og ikke henge med hvis jeg ikke engasjerer meg. Dette er nok enda mer gjeldene i videomøter enn i fysiske møter. Du kan si at de andre deltagerne i møtet ser bildet av meg på Teams, hvis du skjønner. Jeg ble henrykt da funksjonen med "raise your hand" kom i Teams. Vi slapp å skrive "kommentar" i chattefeltet og det går veldig fort å trykke på den lille gule hånda hvis du har noe å si. Dette byr selvsagt på noen forviklingar slik som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. I dag sa lederen i videomøtet: "Ida, jeg ser du fortsatt har hånda oppe, vil du si noe igjen?" Jeg skynder meg å trykke på hånda igjen for å ta den ned, men det resulterer i at jeg dobbeltklikker og hånda går opp igjen. Se for deg dette i møtet på kontoret. Jeg sitter der med hånda i været, snakker, med hånda i været, og når jeg er ferdig med å snakke drar jeg det sorte teppet opp forran meg, men har fortsatt hånda i været og tar den opp og ned raskt, flere ganger etter hverandre. Hadde jeg sittet slik i kontormøtet ville det sett ut som jeg gjorde en liten "woopwoop-hånda i været" etter at jeg hadde sagt mitt.

Det er bedre å stille noen av spørsmålene enn å vite alle svarene. James Thurber