Grønnere gress og knopper som brister

«Jeg håper gresset er grønnere for deg på den andre siden» sa hun og jeg vet at hun mente det vel, men jeg kunne ane noe bitterhet mellom ordene fra lederen min som ønsket meg lykke til i ny jobb.

Utrykket «at gresset alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet» handler om at man innbiller seg at forholdene er bedre andre steder enn der man befinner seg. Det er ikke det dette jobbskiftet handler om.

Jeg elsker ord, språk, språklige bilder og metaforer. Og å sette de litt på spissen. Spesielt i naturen finner jeg de metaforene for mennesker og livet som gir mest mening for meg. Kanskje ikke så rart, vi er jo tross alt en del av naturen. Gresset er grønnest der du vanner det, er det andre som sier. Dette handler selvfølgelig om at man kan få det bra der man er om man bare gjør de rette tingene. Og jeg er ofte rask til å komme med dette uttrykket fordi jeg mener at man i stor grad er sin egen lykkes smed og må gjøre en innsats selv både for å trives og lykkes. Men så liker jeg også å se på mennesker som planter, og da vet vi at å endre vekstvilkårene for en plante kan være alfa og omega for hvordan denne planten utvikler seg. La oss se om du følger meg videre i disse plantemetaforene:

Noen planter har blomster som er fargesprakende, som er iøyenfallende og kanskje det første man ser i en hage. Andre har interessante blader med flotte mønstre, men du må komme litt nærmere for å se det unike og vakre. Noen planter ser litt puslete ut alene, men blir utrolig flotte når de står i en krukke sammen med andre varianter. Noen trives i skyggen, kanskje fordi de har gode røtter og henter næring langt nede fra. Andre dør hvis de blir stående i skyggen av noe annet. Det finnes hardføre som nesten er umulig å ta livet av, de kan til og med ta over hele hagen og de skjøre som må stelles i større grad og ikke få et glass mer vann enn de trenger før de går dukken. Spesielle jordforhold og rett surhetsgrad skal til for at det er noe grunnlag for vekst. Noen er det man kan kalle «klassiske vakre», det er på mange måter enighet om at roser er flotte. Men hva med hestehoven i grøftekanten, eller den spinkle men hardføre snøklokken som det aller første vårtegn? Jeg hørte om et skogsfelt der trær som egentlig ikke skule være der ble fjernet for at furua skulle få bedre vekstvilkår. Det som skjedde da de andre trærne ble fjernet var at furua slettes ikke var vant til å stå alene og falt over ende ved første høststorm.

Jeg syntes det er fint å tenke på at naturen har en syklus. At det ikke alltid er sommer og full blomst. Når vi ser et tre uten blader i februar tenker vi ikke at treet er sykt, må flyttes eller kuttes ned. Vi vet at det har vært vinter og at med lys, varme og litt tid så vil treet få knopper og bli stadig grønnere og stå i sin skjønneste, irrgrønne prakt mot slutten av mai på disse trakter.

Visst har jeg fått vokse opp og blomstret i jobben jeg har hatt, men jeg tror ikke jeg har fått tatt ut mitt fulle potensiale, jeg har mer å by på, kan brukes til mer. Jeg bytter ikke jobb fordi jeg tror at gresset er grønnere, men fordi jeg ønsker å spille på en helt annen gressmatte der det kanskje brukes en annen type gjødsel, et sted der min blomsterart kan komme til rett på en annen måte, et sted med andre vekstvilkår.

Så vet vi også at noen blomster tåler å bli satt ut på sommeren, men når det blir kaldt og vindfullt så blir det nødvendig å sette de inn igjen.

Er det høst eller vår for deg nå? Står du i skyggen og trives, eller lengter du etter solen. Står du i en trang krukke på en liten balkong eller er du tujahekk som naboene skulle ønske var halvparten så høy? Har du fått den næringen du trenger? Vil du falle dersom det kommer et hardt vindpust? Hva trenger du for å stå stødig og slå ut i blomst?

Jeg fikk faktisk blomster i dag! Både fra min avtroppende og påtroppende arbeidsgiver! Utrolig koselig!

Så har vi det velkjente diktet av Karin Boye som alltid finner meg i endringer. Diktet er visst oppbrukt, sier noen, jeg er uenig. Les det igjen.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer

och det som stänger.

For det er som regel vondt når man står på trappene til noe nytt slik jeg gjør nå. Og om man er aldri så klar for en endring og det er fullt og helt eget valg så er det ubehagelig. Det er det hvertfall for meg. Og så den tvilen da. Den forferdelig tvilen som lusker og minner deg på at det kan hende du har tatt feil valg. Hva om du ikke lykkes, hva om du ikke trives, hva om det over hode ikke går opp med familiekabalen? Har jeg smurt for tykt på i intervjuet? Alle disse spørsmålene ligger å lurer hos meg, har du noen gang kjent på det? Det hadde jo vært så mye tryggere å bare bli der jeg var. Jeg er ganske god i jobben min, faktisk! Har jeg for høye krav til hva jobben skal gi meg? Er jeg helt idiot som sier opp fast jobb i kommunen?

Jeg har ikke så ofte lest mer enn første vers av Karin Boye, men jeg ser nå at det passer seg å føye til de to neste versene. Bær over med meg om du ikke har den største gleden av poesi, men dette er fine greier altså og jeg har et poeng til slutt.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra –

svårt att vilja stanna

och vilja falla.

Kort oppsummert: Det er vondt å ville bli, og veldig vondt å dra. Jeg tviler på om det var et jobbskifte Karin Boye skrev dette diktet om. Men det er jo det nydelige med språk og poesi, når alle kan kjenne seg igjen i det uavhengig av situasjon. Endringsprosesser innehar ofte mye de samme følelsene hos folk. Og det er helt nødvendig å avslutte med siste verset også, for da er det jo håp for meg i all min tvil og smerte.

Då, när det är värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar,

glömmer att de skrämdes av det nya,

glömmer att de ängslades för färden –

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

som skapar världen.

Jaja, så ble du vitne til diktanalyse på toppen av det hele. Metaforer fra naturen, diktanalyse og endringsledelse, der har du meg i en ledig stund for meg selv. Og har du fått nok rødvin i kveld og har dunkel belysning, så vil jeg attpåtil utfordre deg til å høre en tonesatt variant av diktet fra 1976.

For spesielt interesserte

Og som vanlig må jeg avslutte med noe klokt noen andre har skrevet som også traff meg:

Hvis man selv er utålmodig, gjør det godt å se på treet.

Kanskje innse at som treet føler også menneskene en vekstprosess man ikke kan skynde på. Vera Henriksen