En dag for minnebøkene

Det er en egen spenning i luften denne augustdagen. I Sandnes er den, ikke uvanlig, fuktig med lavt skydekke og det er derfor ikke en overdrivelse at man kan ta og kjenne på luften. Og jeg kan også se det i de klare øynene og de raske, lette stegene til ungene. En følelse av å ha blitt større, som en blanding av å faktisk ha vokst, fått mer erfaringer og lagt noe bak seg. En ny start. Det spiller ingen rolle hvilken klasse du skal begynne i, spenningen er der. Kanskje noe nytt, en ny sekk, klær, sko, kanskje matboks, drikkeflaske og pennal. Nye tenner og nye venner. Og hva med de gamle. Vennene altså. Hvordan blir det å treffe de igjen? De har vel også blitt litt annerledes, det er mange uker siden sist. Hvem har hatt den mest innholdsrike sommeren? Og hvem klarer å lyve på seg noe som topper det?

For meg er det som om minneboken til alle første skoledager åpnes og jeg kjenner på alle følelsene jeg hadde. Gleden ved å se vennene sine igjen. Hadde noen av gutta vokst til å bli interessante? Var jeg fortsatt høyest i klassen? Hadde jeg fått finere brunfarge enn andre? Syntes noen jeg hadde kule klær? Overfladisk og uviktig kribling vil jeg kalle det i dag, men likevel så viktig for en ung, usikker jente. Gjennom 7 år på barneskolen var jeg så heldig å ha samme klasseforstander. Og jeg kan bare huske en håndfull andre lærere som var inne i undervisningen. 2 elever kom og gikk fra klassemiljøet, ellers var de 20 andre barna de samme. Vi byttet faktisk skole en gang, men det var jo noe vi gjorde sammen. Flunka ny barneskole i 1997, det var rimelig stas og jeg kan huske toget vi gikk i sammen fra den gamle til den nye skolen. For et samhold. Og en bestevenninne. Alltid oss to. Jeg ser tilbake på det nå som en av de største gaver som ble pakket opp igjen og igjen. Trygg skolehverdag og en venn.

I dag ble jeg også minnet om den enorme forskjellen fra første skoledag i 1.klasse til første dag i 2.klasse. 2.klassingen min ville følges og at jeg skulle være der til det ringte inn, men i det øyeblikket han hadde funnet plassen sin i den nye garderoben og en av klassekameratene sto der sammen med han var det bare «hade mamma!». 4.klassingen så jeg ikke noe til i det hele tatt etter at han traff gjengen sin i skolegården. En erfaren skolegjenger, snart halvveis i barneskoleløpet. Jeg grøsser i en blanding av avsky, redsel og forventing av tanken på hva som venter framover.

Det er byr stadig på overraskelsesmomenter for meg, det å ha sønner. De er så veldig annerledes enn meg. Det er ikke sikkert det er fordi de er gutter, de er bare ikke meg. Heldigvis, men likevel… De var ikke opptatt av nye klær første skoledag. Noe som for meg alltid var veldig viktig. Kanskje er det en jentegreie, kanskje har verden gått framover. Den har jo definitivt gått framover, jeg har fått en utvidet horisont. Nå går jeg rundt og nynner teamsangene til Jurassic Park og Harry Potter. Jeg kan navnet på overraskende mange ulike Pokemonfigurer. Tre verdener som har vært totalt ukjente for meg fram til de siste årene. Jeg plukker «skudd» fra et lekegevær i blomsterbedet og ved trampolinen ligger det 3 våte sokker med superhelter på.

Jeg forsøker å forestille meg at gutter en gang skal bli menn og for alle fremtidige partneres skyld lar jeg sokkene ligge til de blir plukket opp av rettmessige eiere.

I køen på Kiwi i går sto jeg foran en mann, muligens på min egen alder, jeg så han bare i sidesynet, men jeg luktet han. Det er ikke alltid man lukter mennesker, og ofte er det ikke så positivt dersom du kan lukte noen på lang avstand. Der kom jeg på enda en ting jeg må lære guttene. Denne personen sto ikke så langt unna meg, bare en handlekurv imellom, men lukten av han var ikke til å ta feil av. Det var den samme parfymen som ungdomskjæresten min hadde. Det luktet bakerste setet på bussen, det luktet klamme hender som møtes i en mørk kinosal, det luktet nervøse kyss, dunete overleppe og moped. Jeg aner ikke hva denne parfymen heter, og det spiller for så vidt ingen rolle for jeg har ingen planer om å anskaffe den til mannen min. Jeg fikk lyst å spørre han i køa om han hadde brukt den samme parfymen siden ungdomsskolen. Det er jo ikke umulig. Men for meg luktet den tenåring. Gode, rødmende minner, men for lengst tilbakelagte mil på livets reise. Jeg har nye sko nå, og går på andre stier.

Før jeg har rukket å plukke opp alle sokkene som ligger rundt i huset kommer guttene mine til å ha blitt tenåringer de også. Og jeg lurer på om de en gang får seg kjæreste som kommer til å huske lukten av dem 20 år senere.

"Det beste du kan gi dine barn, nest etter gode vaner, er gode minner".

Sydney J. Harris