Drit i bleike og hårete kroppsdeler

Lørdagsjogg har blitt en nydelig rutine i mitt liv takket være noen veldig bra damer som har motivert meg og pushet meg til å bli med. Det tok litt tid å få løping inn i livet. Både rent praktisk, men mest av alt mentalt. Å løpe ca 1 mil hver lørdag kl 08.00 er bare noe jeg gjør uten å vurdere om jeg skal gjøre det eller ikke. Og det er jo deilig, for det har vært bra for meg. Det har gitt meg mange fine naturopplevelser som jeg aldri ville fått senere på dagen. Det er så stille om morgenen, spesielt nå på vinteren, før solen står opp. Disen som ligger over engene og et og annet hjortedyr som spiser frokost. Gode samtaler med fine folk, mila går fort unna når man har det hyggelig. For ikke å snakke om de fysiske helsegevinstene. Og så når når sola står opp er det som å skru på en bryter av lys og lyd og er vi heldige kjenner vi varmen. Varme er vi for så vidt alltid, vi løper tross alt.

Denne lørdagen hadde jeg lyst å gjøre noe annerledes. Jeg er i ferd med å gå inn i en periode i livet som jeg vet vil bli ubehagelig. Jeg skal gjøre nye ting som jeg aldri har gjort før. Være ny igjen og ha en bratt læringskurve. Igjen. Men så kom jeg på noe jeg har lest. At motstandsdyktighet kan trenes. Hver gang jeg gjør noe som er utenfor komfortsonen, noe som er ubehagelig og vanskelig for meg så blir den muskelen litt sterkere. Det å tåle å gå ut av komfortsonen kan du faktisk trene på. Det vil fortsatt være ubehagelige, men det koster ikke like mye som før.

Å bade ute i novembervann er definitivt ubehagelig for meg. De som kjenner meg, vet at jeg pleier å stå på brygga helt til alle andre er ferdig med å bade fordi jeg syntes det er så hardt å komme meg ut i. Jeg kunne også lett ha latt meg stoppe av bleike og hårete kroppsdeler. Men nå er det andre tider. Gjøre ting som betyr noe, som gjør meg godt og som gjør meg sterkere. Jeg tok derfor initiativ til at denne lørdagen skulle vi bade etter løpeturen.

På vei hjem i bilen, gråt jeg for meg selv. Av glede. Mestringsfølelsen var så stor, blandet med en overveldende takknemlighet over at jeg har muligheten.

Se på deg nå!

Løper ei mil og bader etterpå.

Hva blir det neste? Fortsatt uvisst, men jeg er uansett mer klar til å hoppe i det.

Fordi jeg trener på ubehaget.

Foto: May Britt Espeland

Foto: Kari G. Tøge

And all this time

Oh all this time

You have had it in you

You just sometimes need a push

Maria Mena