Den som venter...

Vi er snart halvveis i ventetida og ungene er ville av begeistring og foreldre har allerede i løpet av nedtellingens første dager vurdert om rampenissen kan gjøre noe som er så rampete at ungene aldri vil ha han tilbake.

Jeg forbannet nettopp denne røde, småcreepy dukken mens jeg lå på Yogamatten og forsøkte å finne indre ro og slippe «alle spenninger i kjeven og mellom øynene». Hva skal han finne på til i morgen? Bør jeg lage en liste slik at jeg slipper å tenke på dette 22.45 hver kveld? Pust dypt inn og på utpust slipper du alle spenninger. Yogaen tok meg faktisk til et bedre sted og jeg vurderer nå å la den nissen seile sin egen sjø og muligens sette han i karantene de neste 10 dagene. Men om det blir for hjerterått så har jeg funnet det perfekte rampestreken. I dag hadde rampenissen nemlig åpnet og spist opp min luke i sjokoladekalenderen. Det skal du ikke se bort i fra at han gjør ved flere anledninger, den jævelen. Kanskje spiser han så mye at mor må få en ny sjokoladekalender.

Adventstida er vel egentlig mye kjekkere enn selve jula nå som gavedrysset for min del ikke er av samme kaliber som i 1996. Jeg baker og pynter, spiser og ser julefilmer, hører julemusikk, baker og spiser litt mer. Drikker en del også. Rødt, hvitt, bobler, til og med julebrus. Jeg som aldri drikker brus resten av året. Tenner røkelse og henger opp julelys, leser en julefortelling og synger Musevisa for ungene. Ekstra kjekt er det å lese Snekker Andersen og julenissen og dra på med skikkelig brei dialekt. Helt til ungene sier: kan du slutta å snakke så løye!

Selv om denne ventetida er magisk vil jeg si litt om ting som ikke er verdt å vente på. Jeg vil minne dere på det for jeg snakker med så altfor mange som har ventet på noe. De har ventet på bedre tider, ventet på den rette tida, ventet til de har tid. Og til slutt har de hverken gode eller riktige dager i det hele tatt. De har ventet med å ta vare på seg selv.

«Jeg burde ha tatt tak i dette før». «Jeg skulle ha gått til behandling for lenge siden». «Jeg burde ha sagt i fra tidligere». «Jeg har brukt meg opp».

Det lilla lyset er brent i begge ender, svoren er seig, de har brent seg på knekken og pepperkakehuset klapper sammen. Barnåler har festet seg i sokkene og peisen har sluknet.

Å ta vare på meg selv er viktig og jeg er bevisst på å vise ungene at jeg prioriterer det. Jeg snakker ikke om å ta vare på meg selv slik reklamene forteller meg at jeg skal. «Ta vare på huden din og smør den med englestøv!» Det er jeg kanskje mindre god på og heller lite interessert i. Det handler ikke om utseende, men om funksjon. Jeg fungerer ikke sånn uten videre helt uten innsats. Vedlikehold, systemoppdatering og fra tid til annen et dekkskift og litt understellsbehandling må til. Selv om det en gang i blant vil si å nedprioritere barna. Hvis jeg ikke gjør det nå vil jeg ikke kunne være en god mor for de på lang sikt. Det er også viktig å være et forbilde slik at de lærer å ta vare på sin egne fysiske og mentale helse. Jeg forteller dem at nå må jeg ut for å være sammen med mine venner på samme måte som de liker å være sammen med sine. Eller at jeg må gå på trening og bli sterkere slik at jeg ikke får vondt i kroppen. Eller at jeg må gå meg en tur for jeg har sittet stille hele dagen på jobb. Og jeg må gjøre ting som jeg liker. Lese bok, skrive litt, finne Ida-tid i hverdagen. Familielivet har en tendens til å spise opp denne tiden.

Fant masse Ida-tid en hel helg i september med min bff og gjorde ting vi liker. Som å late som at vi er sporty.

Og nå må du ikke tro at jeg er ekspert på det nå heller, men jeg har blitt mer bevisst på hva som trengs for at jeg skal være en bra versjon av meg selv. Det er nok en gradvis systemoppdateringen min de siste åra som har gjort meg oppmerksom på denne alvorligheten i å ta vare på meg. Samtidig er det viktig å ha lave krav. Jeg trenger ikke å ta vare på meg selv flere timer om dagen. Det handler om å finne noen minutter innimelom. Det var noen som sa til meg at jeg måtte trene 2 ganger i uken for å bli bedre på noe. Da tenkte jeg at hvis det er slik, så er det jo ikke vits å trene 1 gang, for da skjer det ingenting. Nå er jeg fornøyd med 1/2 gang. Litt er bedre enn ingenting. «Procrastination is the enemy of starting, perfectionism is the enemy of finishing» leste jeg et sted. Hvis du utsetter OG er redd for å ikke være god nok, ja da kommer du ikke langt.

Her komme jeg inn på et nytt punkt som jeg vil at du ikke skal vente på. Å ha det ubehagelig. Vent litt… nå har hun jo nettopp sagt at vi skal ta vare på oss selv, og så sier hun at vi skal ha et ubehagelig? Er ikke det en motsetning? Kanskje… men la meg forklare.

Jeg hører så ofte folk si «Jeg er ikke komfortabel med det». Og de bruker det som en unnskyldning. Som om det er en god grunn. For eksempel at de er ikke komfortabel med å ta det ansvaret eller den oppgaven. Men vet du ha? Det er ikke i komfortsonen det går framover. Der står det rimelig stille. Jeg tror det ofte handler nok om at vi er redd for å mislykkes. Men si det da, ikke si at du ikke er "komfortabel". Dette gjelder jo på trening også. Vi vet at i løpetrening når vi har pushet oss selv ut av komfortsonen, der det gjør vondt og når vi tror vi ikke klarer mer og så går det likevel. Det er der vi blir bedre. Jeg snakker fysisk og mentalt her. Hver gang jeg gjør noe ubehagelig tenker jeg på løpetrening og at vi er designet for å alltid holde igjen, alltid spare oss til vi blir jaktet av en bjørn. Så når vi tror vi har ytet vår maksimale så er det alltid noe mer der som vi ikke får tak i uten en ekstra innsats. Hva slags belønninger venter rett utenfor din komfortsone?

Selvfølgelig er det å ta vare på seg selv også å sette grenser og nettopp ikke pushe seg så langt at det sier stopp og veggen treffer deg. Men har du tatt vare på deg selv først tror jeg det er større sjans for at du også vil klare å kjenne grensene dine og skille mellom hva som tåles å strekkes og hva som vil bli skadet om du overdriver.

Så må du for all del ikke vente på kjærligheten. Gi den og ta den! I år, kanskje enda mer enn før har jeg blitt oppmerksom på hvor mange jeg har å savne, hvor mange jeg er glad i. Jeg skulle ønske jeg hadde brukt mye mer tid med disse menneskene når jeg kunne, holdt store fester og samlet flest mulig på minst mulig avstand. Men vi kan fortsatt være sammen med våre nærmeste. Jeg merker at det det er fort gjort å bli litt folkesky. Vi kan ha gode øyeblikk og opplevelser sammen selv om vi ikke kan sitte tett i tett. Og vi kan snakke sammen. Dele våre tanker, lyse og mørke ting. Snakk om hva vi skal gjøre post-korona og lage planer sammen og drømme. Er det skummelt? Vi kan bli skuffet, ting kan bli avlyst. Vi kan leve små, trygge liv helt til vi dør. Eller vi kan åpne oss for noen, dele våre drømmer med noen. Vi må ikke glemme at positive relasjoner er det viktigste for å styrke motstandsdyktigheten vår. Så trenger du en kur som er tilgjengelig nå? Ring enn venn, ta vare på flokken din og relasjonene. Men ikke glem å «ta på din egen maske først før du hjelper andre». Bli din egen beste venn. Nå ble det mange klisjeer her, men vi bruker klisjeer fordi det er veldig mye sannhet i de. Gode relasjoner er den beste vaksinen mot ensomhet og gjør deg motstandsdyktig.

Jeg elsker når referansen på bank-innlogginga reflekterer livet mitt. Akkurat nå er det mye koko hygge fordi det er helt annerledes enn før.

Jeg gleder meg til det igjen bli mer....

Jeg har venta 1 uke på å legge ut dette innlegget, har ikke trent siden mandag og heller ikke ringt noen venner siste uken. Så jada, mye snakk lite action her. Må dette innlegget være en påminnelse like mye til meg selv som til deg.

Denne gang har jeg laget mitt eget sitat.

Den som venter på bedre dager, venter forgjeves. Din tid er nå! Carpe diem og alt det der. Ida Sandven