Beinbrudd og sammenbrudd, samme sak?

For 10 år siden hadde jeg en sommer der jeg så skikkelig dum ut i shorts.

Det handlet ikke om sommerkroppen slik du kjenner den, men var et resultat av jeg i tidligere det året hadde vært altfor rask i vendinga i Converse og skled på isen rett utfor døra og knakk ankelen. Jeg får frysninger den dag i dag med tanken på de smertene. Noen år senere skulle jeg erfare at smertene var på høyde med å presse noe ut gjennom vaginaen min, bare uten noe gledelig på den andre siden. Jeg valgte faktisk heller den siste formen for smerte 2 ganger heller enn å være vågal på glatta igjen.

Jeg hadde altså en skade og store smerter. Etter at min daværende kjæreste (nåværende mann) forklarte meg at det var «sykt vondt å tråkke over» tenkte jeg kanskje at det var det jeg hadde gjort. Et døgn senere og med like intense smerter og en svært blå og hoven ankel ble det klart at her måtte vi ha en second opinion. Fra en fagperson. Røntgen viste 2 brudd og deretter ble jeg innlagt for operasjon. Fagfolk måtte ta seg av saken. Det var en for stor skade og for store smerter til at jeg og min samboer (til tross for hans erfaring med lignende smerte) skulle håndtere dette på egen hånd. Samme hvor mange gode venner og velmenende ord jeg mottok så ville ikke den anklene fikse seg av seg selv. Etter å ha gjennomgått omfattende behandling måtte jeg fortsatt gå til en profesjonell for opptrening. Dersom jeg hadde hatt svært god disiplin og stor grad av innsikt i muskel og skjelett kunne jeg muligens ha fått det til på egen hånd, men det var overhode ikke mitt tilfelle. Det ble derfor nødvendig å gå til en fysio som hjalp meg med opptrening, gav meg egentreningsøvelser.

Var 25 år gamle Ida fokusert på opptrening, tror du? Jeg var altså mest opptatt av at jeg ikke skulle se så dum ut i shorts. For det skadde benet hadde mistet all muskelstyrke og var som et gasellebein, mens det andre hadde jobbet beinhardt og lignet mer en løvelegg. Det tok 6 måneder før jeg klarte å gå 3 kilometer. Etter 1 år kunne jeg gå greit, men begynte å få andre vondter i hofter og rygg. Muligens følgefeil på grunn av et ankelbrudd som ikke ble håndtert på best mulig måte og manglende opptrening i etterkant.

Dette er lett for meg å fortelle om. Det er ikke flaut, jeg føler meg ikke ubrukelig som ikke håndterte dette bedre og det er jo overhode ikke rart at jeg trengte profesjonell hjelp. Kroppen min hadde vært utsatt for en skade og kroppen min hadde et traume. Naturlig nok ikke livstruende, men likevel dramatisk, smertefullt og såpass komplisert at det ikke var noen quick fix å komme tilbake til der jeg var før skaden.

Så hvorfor er situasjonen en helt annen når vi snakket om psykisk helse? Jeg har ingen formell fagkompetanse på psykiske helse, men jeg har en viss mengdetrening i å snakke med folk som ikke lenger fungerer i jobben sin på grunn av psykisk uhelse. Min opplevelse er at dette er noe av det værste som kan skje folk. De er skamfulle, har dårlig samvittighet, føler at de snylter på staten og de presiserer nesten alltid at «jeg er ikke vanligvis en som legger meg ned». Jeg får lyst til å si at du skulle ha lagt deg ned for lengst. Du har stått for lenge. Folk med «brukne bein», store traumer i livet, store smerter som ikke er håndtert. De har ikke søkt hjelp hos noen profesjonelle fordi noen har sagt at «det er sykt vondt å tråkke over», eller rettere sagt fordi noen har fortalt dem at sånn er livet, eller at det finnes jo så mange andre som har det mye verre enn deg, eller du må ikke la folk tro at du er svak.

Så sitter de der da og er for friske til å få behandling og for syke til å klare å gjøre jobben sin for de har mistet all form for konsentrasjon eller de bare gråter hvis noen spør hvordan det går eller de tør ikke lenger snakke med lederen og kollegaer for de vet at det er jo så travelt på jobben og de får dårlig samvittighet for å ikke være der og så blir det en ekstra belastning som de også blir deprimert av. Og er de riktig heldig så får de en henvisning av fastlegen sin til en psykolog, men hun er ikke ledig før om 8 måneder. Se for deg at jeg skulle ventet 8 måneder med å få behandlet den ankelen. Ikke hadde jeg klart å stå på den, ikke kommet meg noe sted, jeg hadde hatt enorme smerter og antagelig blitt avhengig av noen skikkelig sterke smertestillende.

Det er alvorlig altså folkens. Mye mer alvorlig enn å brekke en ankel. Og det krever hard egentrening og i mange tilfeller profesjonell hjelp for å komme seg ut av det.

Vi vet så utrolig mye om sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse nå. Heldigvis er flere og flere åpne om psykisk helse. Jeg mener absolutt ikke at alle skal gå offentlig ut å fortelle om sine plager til hvem som helst, men jeg vil at du skal fortelle til noen. Noen du stoler på. Og mest av alt ønsker jeg at du skal slutte å tenke tanker som at når du er sykmeldt for depresjon og angst eller utbrenthet så kan du ikke gå på kafe eller ha det gøy med venner. Det er faktisk et krav i Folketrygdloven om at du skal gjøre det du kan for å bli friskere. Jeg spør ofte sykemeldte om hva som gjør at de har gode dager. Og så sier jeg at da syntes jeg du skal gjøre mer av det. Jeg trenger ikke være lege eller psykolog for å forstå at det er smart. Og så vil jeg at du som har et snev av tanker om at noen andre burde ha jobbet litt mer eller kanskje ikke er så syk som de sier de er, at du stiller deg selv et spørsmål: «Vet jeg alt om alle? Vet alle alt om meg?» Hva vet vi egentlig om hva folk sliter med? Eller hva som skjedde i barndommen, eller hvilke opplevelser dette mennesket har gått igjennom?

Jeg har i vinter og vår holdt på å trene til et løp. Det er jo ganske utrolig når du tar starten av innlegget i betraktning. En brukket ankel som jeg ikke var god til å trene opp. Men så har det seg faktisk slik at med rett støtteapparat og veiledning av fagfolk har jeg klart å trene såpass at jeg kan løpe over en mil og ikke ha store plager i etterkant. Jeg har vært spent og nervøs og gledet meg helt enormt til å forhåpentligvis krysse målstreken sammen med løpegjengen.

Bilde fra opptrening i vår med deler av støtteapparatet.

Så har det seg jo slik at jeg måtte få korona som alle andre og at treninga da ble satt på vent. Dette var naturlig nok frustrerende når du er inne i en god treningsrutine og føler at formen kommer seg. Jeg spurte min løpementor om råd og hun sa at tålmodighet var tingen. I tillegg sa hun noe annet veldig smart:

«Du må alltid ha en plan for hva du skal gjøre når du blir syk eller skadet, for det kommer alltid til å skje».

Hun snakket om alternative treningsmetoder og ikke minst det mentale med å stå i at ting går noen steg tilbake. Det slo meg at dette gjelder søren meg ikke bare i løpetrening. Sykdom og skade vil oppstå. Vonde og vanskelige ting er en naturlig del av livet. Og du må ha en plan for hva du gjør når de oppstår. Du trenger ikke la det tære så på kroppen at du må ha en sykemelding.

Vi øver oss på hjerte-lungeredning, førstehjelp, kan nummeret til nødetatene. Hvor er den mentale førstehjelpen? Hva gjør du når du kjenner at NÅ går det på helsa laus. Når du har en mental belastningsskade eller du har løpt inn i den berømte veggen i full fart. Kanskje du kjenner på at du har stått stødig i vestlands vind så alt for alt for lenge. Hvor søker du ly, hvor kan du få opptrening, hvem er dine nødnummer og hva har du tilgjengelig i førstehjelpsskrinet ditt?

Jeg håper at du tar din mentale helse og ikke minst mentale trening på alvor. Ikke bli overrasket eller tro at du er alene om å ha det kjipt i perioder, finn ut hva du trenger av førstehjelp og søk profesjonell hjelp når det trengs.

Mitt førstehjelpsskrin inneholder mange ting og jeg bruker de ulikt avhengig av «skaden». Av og til er det nok med et plaster, i andre tilfeller må det renses litt før det kan bandasjeres. Det er kanskje ikke riktig å kalle det førstehjelp, det er mer et verktøyskrin, for jeg prøver å gjøre disse tingene jevnlig og opplever det som forebyggende helsearbeid som gjør at jeg ikke blir syk.

Saker og ting jeg har i skrinet

-Joggesko; tar de på og beveger meg.

-Yogamatte; står på den og gjør ting som ser klønete ut

-Natur; se på blader, lukte på blomster, ta på steiner og gjerne smake på et bær om det er sesong. For ikke å snakke om å stå på en fjelltopp å kjenne vinden rive i klærne.

-Latter; se på silly cats videoer for eksempel, det er overraskende oppmuntrende for meg.

-Mennesker; jeg vil ofte helst være alene, men opplever at jeg føler meg bedre etter å ha vært litt sosial og aller helst ledd sammen med noen.

-Musikk; det finnes egne "good mood" lister på Spotify. Jeg har også en spilleliste som heter "bli bra igjen" som er musikk fra en brent cd jeg fikk av ei venninne da jeg hadde knekt ankelen.

-Hudpleie eller massasje; det kjennes godt at noen tar vare på meg.

-Lette på trykket; fortelle til noen at jeg har en dårlig dag. Det kan være en god venninne, kollega eller mannen, dette innebærer ofte også det neste punktet.

-Grining; jeg syntes det er deilig å gråte i trygge omgivelser og syntes ikke det er flaut. Ofte anerkjenner jeg mine egne følelser. Jeg sier til meg selv; Ida, det er ikke rart at du blir lei deg av dette.

-Søvn; jeg kan bli fryktelig trøtt hvis jeg ikke har det bra akkurat som når jeg brygger på noe og da legger jeg meg bare klokken 19 og sover rundt. Kroppen sier i fra hva den trenger hvis jeg tillater meg å kjenne etter.

-Pust; Jeg vet ikke med deg, men for meg er det livsviktig å puste. Lange, gode pust langt ned i magen, gjennom nesen.

Jeg gjør ikke nødvendigvis disse tingene når jeg har det drit, jeg gjør det jevnlig, før jeg blir sittende fast i møkka. Jeg kan ikke si at jeg griner forebyggende, men når jeg først føler for å grine, så er det digg å slippe det ut. Legg merke til ting som ikke er på lista mi: se på tv, alkohol, godteri, fastfood, scrolle på instagram, late som alt er bra.

Jeg håper at vi snart kan klare å si når venner spør hvordan det går «Jeg har ikke hatt det helt bra i det siste» med samme letthet som vi kan si «den forkjølelsen har hengt skikkelig i». Det bør ikke være så skummelt å si. Og andre burde ikke bli satt ut av å høre det. Responsen på begge disse frasene kan være «Det var leit å høre. Har du det du trenger for å bli bedre? Er det noe jeg kan gjøre for deg?».

En ting kan du være sikker på; livet består av både gode og dårlige dager. Ta vare på deg selv, finn gode verktøy til skrinet ditt du også. Du må gjerne låne noen av meg.

https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/

Det er ikke alltid slik at man blir klok av skade, av og til blir man bare skadet. Arnhild Lauveng

#mentalhelse