Ambisjonsløs kvinne pusher 40

I det jeg går inn i mitt siste år i 30 åra, reflekterer jeg over livet mitt og valgene mine. Snart 40, er jeg der jeg hadde trodd da jeg var yngre? På ingen som helst måte. Er jeg der jeg vil være? La meg tenke litt…

Jeg ser rundt bursdagsbordet mitt. En håndfull, ulike damer. Høyt utdannede, dyktige, ambisiøse og gode mennesker. Jeg kjenner meg heldig og privilegert i deres selskap. Damer i høytstående jobber, lederstillinger og jeg er så imponert over dem. De jobber hardt, mye og har stor samvittighet på å levere godt. De er også svært tilstede for familiene sine. Og jeg kjenner veldig mange flere av dette kaliberet enn de som sitter rundt bordet med meg. Vi er vant til det, vi kvinner. Yte på alle områder. Dessverre er vi også mest sykemeldt. Jeg blir så uendelig trist hver gang jeg hører om noen som er sykmeldt fordi de har “gått på veggen”, er utbrent, eller at det har blitt for mye. For det er helt reelt og det setter seg ofte i kroppen som uforklarlige vondter eller et tydelig fysisk ubehag bare man kjører forbi arbeidsplassen sin og mange bruker veldig lang tid på å komme seg tilbake i arbeid. Jeg kunne sagt svært mye om hva arbeidsgivere kan gjøre for å hindre en sykmeldt arbeidsstokk, men man får som kjent gjort mer med seg selv enn med andre, så derfor har jeg begynt med meg selv. 

Det finnes mange grunner til at kvinner er mest sykmeldt, men at de er late eller svake er definitivt ikke en av dem. Jeg tror det i stor grad handler om biologi. Det handler om omsorgen som vi er koblet for å gi og som vi gir av i mange relasjoner. Det handler om et mer komplekst immunforsvar og det handler om hormonene som er i stadig endring. Så handler det selvfølgelig også om samfunnet og standarden og om sosiale medier og hvordan vi sammenligner oss med andre. 

Har du ingen ambisjoner, kvinne? 

Et av mine valg, som bør reflekteres over, er valget om å jobbe 80%. Jeg kjenner ingen ledere som jobber 80%. Ingen på toppen av karrierestigen jobber 80%. Hva skjedde med ambisjonene jeg hadde for bare 10 år siden? Det var jo leder jeg skulle bli. 

Ambisjoner forbinder vi ofte med karriere. Men ambisjoner er egentlig bare et ord for en drivkraft for å oppnå noe. Det kan være i arbeidslivet, men også prestasjoner eller personlig utvikling. 

“Jeg kan ikke ha denne stillingen og jobbe 80%, da får jeg bare mindre betalt, men må gjøre den samme jobben”. Det hører jeg flere som sier når jeg fronter et liv med 80% stilling. Det har jeg full respekt og forståelse for, men synes likevel det er leit. Det er leit at arbeidslivet ikke kan legge til rette for mer liv som jeg mener fører til bedre arbeid. 

Jeg føler av og til behov for å begrunne mine livsvalg. Ikke bare et behov, men det er strengt tatt nødvendig dersom jeg skal få 20% permisjon fra jobben jeg har vært så heldig å fått en 100% fast stilling i. Jeg forstår at arbeidsgiver trenger meg fulltid. Det er bra at arbeidsplasser tilbyr faste 100% stillinger. Samtidig, er det ikke min tid? Jeg har solgt tiden min til en arbeidsgiver. Jeg velger å bare selge 80% av en arbeidsuke, i stedet for 100. Det betyr at jeg får mindre betalt. Er ikke det mitt problem? Eller betyr det bare at jeg bidrar mindre i samfunnet? 

Noen feller

Da jeg jobbet i NAV traff jeg en del damer som hadde jobbet redusert fordi det var den eneste måten å holde seg frisk på. Når de så ble enda sykere og ikke klarte stå i sin allerede reduserte stilling, ble utbetalingen etter 1 år betraktelig redusert til en sum man ikke kan klare seg på. Jeg er derfor svært oppmerksom på at redusert stilling ikke skal være en selvregulert måte å holde seg frisk fra noe som på et eller annet tidspunkt vil innhente meg. Det må være et gjennomtenkt valg. Derfor er det også svært viktig å ha kontroll på forsikringer. Jeg har sørget for å ha en god forsikring som både gir meg utbetaling ved alvorlig sykdom og ved en eventuell uføregrad. Samtidig mener jeg at min livsstil med 80% jobb er den beste forsikringen for min egen helse og lykke. På nåværende tidspunkt. 

Fella med mindre lønn, men like mye arbeid, har jeg allerede tatt høyde for. Derfor er jeg streng med tiden min og har satt av kun 1 time på fridagen min til å jobbe. 

For meg er det å jobbe redusert heller ikke en kompensasjon slik at mannen min skal slippe å gjøre ting i huset. Jeg gjør ikke husarbeid på fridagen min. Jeg gjør ofte nødvendig husvask kvelden før fridagen slik at jeg kan slappe av hjemme uten å gå å se på ting som skulle vært gjort. Det innebærer ofte en stor haug med klær som må legges sammen hver gang vi setter oss ned forran tven. Men vi gjør altså disse tingene sammen på et annet tidspunkt enn på min fridag. 

Den tredje fella, som mange nok bekymrer seg over, kommer på et langt senere tidspunkt. Det forutsetter selvfølgelig at jeg lever lenge nok til å oppleve pensjonstiden. Det har jeg de aller største planer om, men jeg vet også at ting kan skje og kjenner dessverre for mange mennesker som ikke har rukket å bli pensjonister før livet er ferdig. En redusert stilling over lang tid krever litt jevnlig sparing i måneden og jeg har valgt å sette dette på aksjesparkonto i et globalt indeksfond som har liten risiko og med et perspektiv på 30 år vil det vokse betydelig. 

Fridag som fyller på

I dag har vært en perfekt fridag for meg. Rolig morgen der jeg rakk en runde kortspill med ungene, jeg har lest i en veldig bra bok om vikingtiden i Norge, laget smoothie, bakt 2 brød og gitt bort det ene, sådd salat, vært ute og lagt merke til vårtegn i hagen, syklet til butikken, snakket med bestemor på telefonen, observert fuglene på fuglebrettet og slått opp i fugleboka for å forsikre meg om at det er stær og ikke trost. Jeg har sjekket beholdningen på fondet mitt og med glede notert meg at verdiøkningen er på over 60%. Og skrevet denne teksten. 

Ambisjonene mine i det jeg har gått inn i mitt siste år i 30 åra, kanskje en tid som for noen er den mest travle, er å ikke ha det travelt. Ambisjonene mine er å ha jord under neglene, vinden i fjeset, være tilstede når ungene er hjemme, lage hjemmelaget mat, få tid til hobbyene mine, bidra på ungenes fritidsaktiviteter, lære nye ting, lese mye, være i god fysisk form, ha overskudd til å ta med egne og andre barn ut i naturen, ta vare på relasjonene mine og ha tid til aktiviteter som gir meg påfyll.

Energioverskudd som en fridag gir meg bruker jeg gjerne på å ta med meg ungene og venner ut på tur.

Jeg har selvfølgelig også ambisjoner i jobben min. Der er ambisjonen å få brukt hele meg og møte framtidens skatteytere på en best mulig måte. Alt jeg gjør på en fridag bygger meg opp og gir meg overskudd slik at jeg i mindre grad går i baret og glefser til elevene på fredag ettermiddag. Jeg sier ikke at lærere som jobber 100% snerrer mer enn meg, men jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg blir mindre hyggelig når jeg er utilfreds. Et av de viktigste verktøyene i lærerjobben slik jeg ser det, er evne til å bygge relasjoner med elevene. Det krever et kognitivt overskudd. Når jeg er ute i hagen, eller naturen får jeg ofte gode ideer, eller når jeg løper og hører jeg på podcast som gir faglig påfyll til lærerjobben. 

For meg er det å jobbe 80% ikke et fravær av ambisjoner, men et tilvalg av kvalitet til både jobben og livet mitt. Så er jeg fullstendig klar over at det kan være provoserende for noen, fordi stillingen de har ikke gjør det enkelt å leve selv med 100% lønn, og jeg vet at jeg er priviligert som kan få det til og er veldig heldig som har to inntekter i familien. Men jeg vet også at det er en del som kan få til å jobbe redusert hvis det er det du virkelig ønsker. Denne teksten er til deg. 

Ambisjoner er en drivkraft for å oppnå noe. Og ambisjoner bør alle ha på egne vegne. Men ikke la samfunnet definere hva som er suksess. Ikke ha drømmer uten å undersøke hvordan du kan nå dem. Ikke se på alle begrensingene for å få til det du vil. Se på hva som må endres for at du kan komme deg dit. 

Mine 4 punkter for å nå mine nåværende ambisjoner som kortsagt er å kunne jobbe 80% og gjøre mer av det som gir meg høyere livskvalitet:

1. Stopp å scroll og å sammenligne deg med noe som helst i sosiale medier

2. Ta ansvar for sparing og forsikringer. 

3. Ta ansvar for egen helse gjennom næring og aktivitet.

4. Ta ansvar for egen lykke. Finn ut hva som gir glede i livet og gjør mer av det.  

Ikke vær et offer for tidsklemma, vær en arkitekt for eget liv. 

(ja, det var litt kvalmt sagt, jeg vet)

Her er arbeidsplassen min på bursdagen min. Oppmerksomhet fra utrolig fine kollegaer som kjenner meg godt og vet hva jeg setter pris på her i livet.