Løp for livet - Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping.

Jeg har nettopp begynt å lese en bok av den Japanske forfatteren Haruki Murakami. Han har visstnok skrevet mye bra siden 90-tallet, men jeg begynte altså med en av de nyeste; «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping». Jeg valgte denne boka fordi på baksiden står det «Det meste jeg vet om å skrive romaner, har jeg lært av å løpe hver morgen». Dette syntes jeg er interessant fordi det kombinerer de to tingene jeg gjerne kunne tenkt meg å oppnå i livet; løpe og å skrive noe mer enn mine korte betrakninger.

Haruki har en litt annen innfallsvinkel enn meg på dette med løping, men boka har satt i gang mange tanker hos meg selv om løping og livet generelt. Det skjer også sånne ting som at jeg står opp klokken 03.15 for å løpe på en fjelltopp å se soloppgang.

Soloppgangtur kl 04.35

Jeg trakk sammenhengen da jeg leste i boka at «pain is inevitable. Suffering is optional». Forfatteren beskriver dette som en løpers mantra og hva et maraton handler om. Smerte er uunngåelig. Lidelse velger du selv. For meg er dette større enn løping. Dette handler om livet generelt.

Når vi løper bruker vi klær for å beskytte oss. Vi bruker sko for å slippe å kjenne på hver eneste lille grusbit, og vi tar på oss ull/vindtett/vanntett, stort sett alle 3 her i Rogaland. Et slikt beskyttelseslag kan være fint å ha også i livet. Jeg må av og til skru av nyheter i perioder. Jeg leser sjelden hele artikler om ulykker der barn er involvert. I møte med mennesker i jobben må jeg minne meg på at dette ikke er "mine problemer».

Det som virkelig får meg ut på løpetur er en avtale med venner. Jeg løper aldri så langt eller så fort som når jeg har en gjeng rundt meg. Selv også når jeg ligger bakerst. «Kom igjen, dette klarer du» En heiagjeng. De trenger ikke en gang heie så mye på meg, faktisk. Det viktigste er at de er der. Jeg ligger i ryggen, får følge etter og være en del av fellesskapet. Poenget er at med folk rundt oss kommer vi lengre og turen blir mer lystbetont og utholdelig, på løpetur og i livet.

Så må man ta en pause og hvile. Det nytter ikke å løpe dag og natt. Lade batteriene, restitusjon, søvn. Hva er det som gir deg en pause?

I begynnelsen da jeg begynte å løpe hadde jeg en personlig trener som så litt på løpeteknikk og gav meg noen råd. Av og til kan vi trenge noen profesjonelle til å ta en titt på de utfordringene vi har. Kanskje komme med forslag til noen justeringer. Påpeke det du gjør riktig, men også hva som over tid kan gi deg skader.

Jeg lærte at jeg trenger styrketrening. Jeg må styrke musklene rundt knær og ankler og til og med mage og rygg var viktig for å unngå belastningsskader og for å bli en bedre løper. Tenk at man må trene såpass mye for å klare å holde på med løping. Hvordan trener jeg på livet for å unngå å bli skadet og få varige mén? Hva slags styrketrening trenger jeg for å stå støtt? Jeg erfarer, reflekterer, gjør vurderinger. Snakker om de vanskelige tingene. Kjenner etter på hvor er det egentlig gjør vondt. Hvilken muskel har jeg brukt for mye? Kanskje er den vond fordi den har vært for lite brukt, det er ubehagelig å gjøre noe nytt. Hva slags følelse er dette som jeg kjenner på nå? Er det overbelastning eller bare stølhet som går over ved neste treningsøkt?

Smerte og lidelse er to forskjellige ting skriver Murakami om. Du kan ha vondt uten å lide. Du kan kjenne på smerte, men velge å stå i det. «Jeg har vondt, men jeg klarer det» er noe helt annet enn «Dette er så vondt, jeg klarer ikke mer». Endring kan føre til smerte og er en av de tingene i livet som er vondt, og som man ofte bare må stå i. Kan du anerkjenne at noe er vondt uten å føle at du lider? Selv om endringen er positiv eller noe du har gledet deg til kan det være svært så ubehagelig. Smerte er en helt normal reaksjon og som oftest ikke farlig i det hele tatt. Den psykiske smerten vi ikke har noe språk for, får ofte et fysisk utslag. Smerter i tilvendingsfaser er vanlig. Dette har jeg nylig begynt å forstå og det tok meg lang tid å innse at det ikke var tilfeldig at jeg fikk enormt store ryggsmerter den dagen jeg begynte i ny jobb etter å ha vært 5 år i utlandet. MR viste prolaps. Jeg fikk ikke på meg sokkene. Jeg gledet meg enormt til å begynne i jobb igjen. Det var forferdelig fortvilende at jeg måtte begynne med å ha en sykmelding. Den var riktig nok gradert og jeg fikk godt tilrettelagt. Jeg sto og vandret bakerst i rommet under alle opplæringskurs og fikk umiddelbart hev/senk-pult. Jeg ser i etterkant at jeg overhode ikke tok innover meg hvordan det var å komme tilbake til Norge, sende ungene i barnehage, begynne i full jobb og fortsatt ha mannen min i Korea. Jeg glemte å kjenne skikkelig etter hvordan det egentlig sto til etter 5 år, 2 barn og 2 kontinenter. For å holde ut smerten måtte jeg bevege meg mye, gå i ulendt terreng, ha riktige sko, trene regelmessig og få hjelp av 4 åringen til å dra på meg sokkene. Nå trener jeg regelmessig fysisk og mentalt for at stress og psykisk uro ikke skal sette seg i ryggen. Det gjør det likevel innimellom, men det er ikke farlig og jeg vet hva som trengs for å komme gjennom det.

Jeg håper du har noen gode løpesko og beskyttelse mot vær og vind. Jeg håper du finner deg en "trener" når det røyner på og mest av alt håper jeg at du finner din løpegjeng, på tur og i livet. God tur!

Løpegjengen

Intet problem er så stort og vanskelig at man ikke kan løpe fra det!

Charles M. Schulz